Fagstoff

Bysantinsk stilhistorie

Publisert: 20.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

KonstantinopelKonstantinopel var fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Før dette het byen Bysants eller Bysantium. Navnet har den etter keiser Konstantin den store som flyttet hovedstaden i Romerriket hit.

 

Den bysantinske stilperioden er knyttet til det faktum at Romerriket på 300-tallet ble delt i to, det vestromerske rike med Roma som hovedstad og det østromerske rike med Bysants som hovedstad. Keiser Konstantin bygget opp en helt ny by ved Bosporos, og kalte den Konstantinopel. I dag kjenner vi byen best under navnet Istanbul. Kjært barn har mange navn. Den bysantinske periode deles gjerne inn i tre perioder: Det romerske verdensrike fra 395 til 641, Det helleniserte rike fra 641 til 1204 og Det delte rike fra 1204 til 1453.

Bysantisk kunst og håndverk

Bysantinsk kunst og håndverk er først og fremst kjent gjennom sine fantastiske mosaikkarbeider, som ofte ble plassert i store kirkebygg. Det fremste av disse er Hagia Sofia (Den hellige visdoms kirke) i Istanbul, bygget av keiser Justinian 537. Kirken gjorde etter 1453 tjeneste som moské. Etter Justinian stod Bysants overfor stadige invasjonstrusler, og det ble laget et stort antall ikoner for å tilfredsstille den overtroiske dyrkingen av helgener som formidlere av personlig frelse. Som en reaksjon på dette kom billedstormerne (ikonoklastkeiserne) til makten fra 726 til 843. De forsøkte å tvangsinnføre en non-figurativ religiøs kunst som innenfor middelalderske muslimske og jødiske samfunn.

MosaikkDetaljer av en mosaikk som henger i Hagia Sofia.Etter billedstormen feiret de makedonske keiserne (fra 867 til 1065) ortodoksiens triumf ved å dekorere kirkene på nytt. Fra det senere komneniske dynasti (fra 1081 til 1185) er det bevart flere eksempler på dette. Sans for gull og mettede farger stimulerte en mosaikkekspertise uten sidestykke i historien. Terninger av glass, farget eller blandet med gull eller bladsølv, marmor og til og med ekte edelsteiner ble presset en og en inn i kalkpussen på kirkehvelvingene, og hver av dem ble satt slik at de kunne reflektere lyset. De bysantinske kristne som kom til kirken for å be, var omgitt av kjempestore mosaikkfigurer med en eterisk gyllen glød. Et eksempel på en slik mosaikk, ”Korsfestelsen”, finner vi i St. Lukas-klosteret i Stiris i Hellas.

Bysantisk gullsmykkeBysantisk gullsmykke Brukskunst

Bysantinske kunsthåndverkere var berømte for sine arbeider i gull, sølv, rav, elfenben og alle slags edelstener. På 1000-tallet hadde Konstantinopel rollen som et naturlig knutepunkt for viktige handelsruter mellom øst og vest. Også nordmenn dro til Konstantinopel i forbindelse med de store korstogene. Blant annet nevnes det i kongesagaene at Harald Sigurdsson hadde et langvarig opphold i den keiserlige livgarde i 1030-årene. Hundre år senere overvintret Sigurd Jorsalfar og hans følge i byen. En mengde gjenstander har derfor trolig kommet til Norge, men bortsett fra noen få mynter er ikke bysantisk brukskunst bevart her i dag. Norsk kunstindustri, ornamentikk osv. viser imidlertid tydelig bysantisk påvirkning.

 

Bysantisk drakt

De aller fremste i det bysantinske samfunnet har vi et rimelig godt bilde av hvordan gikk kledd. Vi vet langt mindre om hvordan den vanlige kvinne og mann kledde seg. I begynnelsen kopierte nok innbyggerne i Konstantinopel de romerske klesvanene. Opprinnelig bar alle menn en toga, men fra det sjette århundre ble dette plagget forbeholdt konsulene. Den ble erstattet av ei kappe som enten kunne være et rektangulært tøystykke som ble kastet over skulderen, en halvrund cape som også ble festet på skulderen, eller en rund cape som var sydd sammen i forkant, med en åpning til hodet.

Innerst bar mennene en tettsittende, hvit tunika med lange ermer. Den nådde dem enten helt til anklene, eller stoppet ved knærne. Over dette undertøyet bar de en dalmatika, en rød og gullfarget tunika med lange hvite armer. Mennenes påkledning omfattet også et par lange sokker av ull eller et annet vevet materiale, et bakstykke, bracoos, som med tida utviklet seg til underbukser eller bukser. De hadde også den greske chlamys, ei kappe som de bar sammen med en tablion, et rektangulært tøystykke som var festet ved midjen. De kunne også bruke den romerske pallium, som imidlertid ikke liknet mye på forløperen.

Bysantinsk klesdraktDen bysantinske kjolen er mer tildekkende enn tidligere romersk kostyme, vanligvis med lange ermer. 

Den viktigste oppgaven for kvinnenes klær var å skjule kroppen generelt, og de kvinnelige formene spesielt. De bestod derfor av en rekke lag med klær. Innerst bar de en tettsittende serk som gikk helt ned til anklene. Tunikaen, som de bar utenpå, var kortere enn serken, så den vistes. Tunikaen var festet like over livet. Ellers hadde nok kvinnene i sin garderobe også en stola, en lang kjole, en palla, ei rektangulær kappe, og et langt slør, som de enten kunne kaste bak hodet eller brette forover og drapere over armen. Kvinnenes klesdrakt er et uttrykk for hvordan kvinnene i Bysants var henvist til en isolert og avgrenset eksistens knyttet til hjemlige plikter. Et lysende unntak er keiser Justitians keiserinne Teodora (500 – 548). Hun kom fra enkle kår og var skuespiller på Hippodromen utenfor Konstantinopel da hun ble kjent med Justitian. De regnes i dag begge som helgener i den ortodokse kirke.

Den stilhistorien vi her presenterer kan godt kritiseres for å være litt nærsynt i forhold til impulser fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. Det er imidlertid hevet over tvil at slike impulser kan spores i de fleste stilperioder. Blant annet har kinesernes fantastiske porselensarbeider vært gjenstand for kopiering i Europa.

Bysantisk arkitekturSt.Marks Basilica er bygget i bysantisk stil.  

Mer

Mosaikk 

 

Laug 

 

 
Relatert innhold