Innføringen av parlamentarismen

Vetostriden

Vi sier at parlamentarismen ble innført i 1884 i Norge. Utviklingen før den tid var preget av sterke motsetninger. Den såkalte vetostriden leder rett fram til 1884.

Utgangspunktet var at Grunnloven fra 1814 forbød regjeringen adgang til Stortinget. Det var for å sikre uavhengighet for de folkevalgte. Men i 1872 vedtok Stortinget at statsrådene kunne møte der. De ønsket at debatten mellom stortingsrepresentantene og regjeringen skulle foregå i Stortinget, altså i parlamentet. Regjeringen var mot dette, for de regnet med at det ville flytte makt over til de folkevalgte, og kongen la ned veto mot vedtaket.

Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. Den 9. juni 1880 endret Stortinget vedtaket fra 1872 og vedtok at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, noe som skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen, som støttet hver sine leire. Statsminister Frederik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som forgjengeren, verken blant motstanderne eller blant støttespillerne.

Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og tilhengerne hans planla å stille regjeringen for riksrett fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget reiste tiltale i riksretten.

Riksretten

Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.

Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.

Parlamentarismen vinner fram

Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettssak, der et "politisk tribunal" dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.

Med dommen i riksretten mistet embetsmennene makten i både Stortinget og i regjeringen. Kongen ga i løpet av sommeren etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen og ba stortingsflertallets leder Johan Sverdrup om å danne regjering. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.