Et perspektiv: mennesket i sentrum

Ordet humanisme brukes på så mange forskjellige måter at det kan være vanskelig å gripe. Å begrense det til et ikke-religiøst livssyn blir for firkantet, og å utvide det til alt godt og menneskelig, blir for rundt. Men ser vi nærmere på de ulike betydningene, oppdager vi at alle gir noe å diskutere.

Humanisme handler ikke først og fremst om en spesiell tankeretning eller posisjon, men om et generelt perspektiv som setter mennesket – dets verdighet og velferd – i sentrum. Dette perspektivet kan kalles antroposentrisk (fra gresk: anthropos, menneske). Det tar utgangspunkt i at mennesket er et selvstendig subjekt, som ikke kan reduseres til en funksjon av andre krefter. Det er verken en kasteball i gudenes eller naturens hender.

Dette perspektivet er ingen selvfølge. I stedet for å sette passerspissen i mennesket og gjøre det til sentrum, kunne man sette passerspissen «over» eller «under» mennesket, i gudenes eller naturens verden. Historisk har begge tenkemåtene gamle røtter, men de er også framme i aktuell debatt, som to eksempler viser:

For det første kunne man ta utgangspunkt «over» mennesket, i et religiøst perspektiv: I 2008 vedtok FNs menneskerettsråd en resolusjon mot krenkelse av religioner, som møtte kraftig kritikk. Menneskerettighetene skulle jo verne menneskets rett til å ha en religion og å ytre seg fritt om religion, ikke verne guder mot å bli krenket av mennesket. I flere land er blasfemi forbudt, og til og med forbundet med dødsstraff. Da settes ikke mennesket i sentrum.
For det andre kunne man ta utgangspunkt «under» mennesket, i et naturperspektiv. Da har ikke mennesker rett til å utfolde seg på dyr og planters bekostning. Disse har like stor – eller større – rett til å leve enn mennesker, som lik skadelige organismer truer med å ødelegge jorda. Å ofre mennesket for naturen er et ekstremt standpunkt, men idéen om naturens egenverdi kan være en motvekt til en farlig arrogant antroposentrisme.

«Mennesket i sentrum»-perspektivet er en svært abstrakt måte å definere humanisme på, så vi må se nærmere på hvordan ordet brukes i praksis. Man kan dele inn på flere vis, men her er tre vanlige bruksmåter eller «klynger» av bruksmåter:

en klassisk orientert kulturbevegelse
et moderne ikke-religiøst livssyn
en livsholdning med vekt på menneskeverd og velferd

Første bruksmåte: en kulturbevegelse og en fagkrets

I den italienske renessansen oppsto en ny interesse for gresk og romersk antikk, og de som fordypet seg i klassiske studier, ble kalt umanista. Ordet humanisme fantes ikke, men en humanist var en lærer i språk og litteratur. Altså «menneskelige studier», studia humanitatis, i motsetning til studier av det over- og undermenneskelige, som teologi og naturvitenskap. Tidlig på 1800-tallet framsto humanisme i Tyskland som navn på et antikkorientert pedagogisk program: Å bli menneske var ikke først og fremst å tilegne seg praktiske ferdigheter, men å lære av grekernes og romernes eksempel, altså en dannelseshumanisme.

I dag brukes termen humaniora eller humanistiske fag om «menneskevitenskaper», som studeres ved humanistiske universitetsfakulteter: språk, litteratur, kunst, filosofi og historie.

Humaniora er stadig under debatt: Er dette unødvendige fag i et samfunn som etterspør teknisk og økonomisk kompetanse – eller er de en nødvendig motvekt? Bør vi kvitte oss med humanistiske fag som litteratur, kunst, filosofi og historie – eller er de med å verne om menneskelige verdier i en kald og nytteorientert kultur?

Andre bruksmåte: et ikke-religiøst livssyn

Termen humanisme brukes ofte – særlig i den engelskspråklige verden – om et moderne verdslig livssyn, knyttet til ateisme eller agnostisisme. Å sette mennesket i sentrum betyr her å fokusere det menneskelige i motsetning til det guddommelige. Internasjonalt brukes også betegnelsen secular humanism, i Norge livssynshumanisme, humanetikk, sekulær humanisme – eller bare humanisme.

Livssynshumanismen vil skape det gode liv for individ og samfunn på grunnlag av menneskerettighetene og vitenskapelig erkjennelse, fritt fra religiøs styring. Den toneangivende livssynshumanisten Richard Norman sier i boka Humanisme at humanisme i den betydningen han vil bruke ordet, er «et forsøk på å tenke over hvordan vi bør leve uten religion».

I Norge er livssynshumanismen knyttet til organisasjonen Human-Etisk Forbund, stiftet i 1956.

Livssynshumanismen bærer også i seg stoff til diskusjon: For det første finnes brytninger innen bevegelsen, ikke minst mellom de som ser kamp mot religion og overtro som det sentrale, og de som heller vil vektlegge humanismens positive menneskesyn, arbeid for menneskerettigheter og velferdsutvikling. For det andre har den møtt kritikk, blant annet for å gjøre seg avhengig av religionen som fiende og tegne et forenklet bilde av denne.

Tredje bruksmåte: en livsholdning

Livssynshumanismens positive kjerneverdier, som menneskets verdighet og velferd, kan finnes igjen i ulike religioner og livssyn. Slik forstått er humanisme verken en spesiell kulturbevegelse eller et spesielt livssyn, men en generell livsholdning. Fra 2012 har humanisme i denne betydningen fått plass i Grunnloven, som sier at staten skal bygge på «vor kristne og humanistiske Arv». Hva er så humanisme som samlende verdigrunnlag?

Dag Hareide har i boka Hva er humanisme fra 2011 stilt opp seks punkter som gjør humanismen mer konkret og profilert knyttet til aktuelle temaer:

fundamentet: menneskeverdet, uttrykt i FNs menneskerettighetserklæring
en etikk: den gylne regel eller gjensidighetsprinsippet (nestekjærligheten)
en politikk: demokratiet
en pedagogikk: dannelsen (mennesket må lære å bli medmenneske)
en erkjennelsesvei: den frie, kritiske tanke
en kommunikasjonsform: dialogen

Menneskeverd er ingen selvfølge. Selv om de fleste land har sluttet seg til FNs menneskerettighetserklæring, er likestilling, ytrings- og religionsfrihet stadig truet, og kampen mot krenkelser kan medføre hjemlige omkostninger og politisk strid.

Hva menneskeverd innebærer, kan også diskuteres. Debatten om eutanasi (dødshjelp) og begrepet «verdig død» reiser spørsmålet om menneskeverd er knyttet til menneskets opplevelse av selvstendighet og livskvalitet, eller rett og slett til at det er et menneske, uansett tilstand.

Litteratur

Hareide, D. (2011). Hva er humanisme? Oslo: Universitetsforlaget.
Hareide, D. (2011, 07. desember). Hva er humanisme i grunnloven? Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. Hentet fra http://www.salongen.no/359/
Selnes, Kjartan (2012, 24. februar). Hvor humanistisk er "humanismen"? En kommentar til den særnorske debatten om humanismebegrepet. Fri Tanke. Hentet fra https://fritanke.no/kommentar/hvor-humanistisk-er-humanismen/19.8767
Aas, P. A. (2011). Humanisme. «Først og fremst et menneske». Oslo: Pax Forlag.
Aas, P. A. (2011. 21. november). Humanisme – hva er det? Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. Hentet fra http://www.salongen.no/349/
Aas, P. A. (2006). Livssyn: et humanistisk perspektiv, i G. Neegaard (Red.), Logos og dharma. Religioner, livssyn og etikk (s. 275–322). Bergen: Fagbokforlaget.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: