Hopp til innhold

  1. Home
  2. Sosiologi og sosialantropologiChevronRight
  3. Fordeling av goderChevronRight
  4. Makt og fordeling i politiske ideologierChevronRight
  5. SosialdemokratiChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Sosialdemokrati

Ifølge Marx ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd og en ny sosialistisk omveltning skulle finne sted en gang i fremtiden. Mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon som virkemiddel fremmet blant sosialistiske tenkere.

Portrett av den tyske sosialistiske tenkeren Eduard Bernstein fotografert da han var 80 år i 1930. Foto.
Eduard Bernstein

Eduard Bernstein (1850-1932) hevdet at Marx' forutsigelser hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn skulle gå gjennom det etablerte demokratiet og reformere samfunnet derfra, (…) "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen er sosialismens seier ugjenkallelig".[1]

Reformer

Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var det siste hinderet på vei mot makten, siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom ulike reformer og regulering. Dette skulle komme en større andel av folket til gode. Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble fremstilt som klasseforrædere av kommunistene, og de ble kalt «det borgerlige samfunns medløpere».

Synet på 1.verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære kommunistiske partiene. Sosialdemokratiets partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg mot den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i det norske Arbeiderpartiet vedtok i 1920 at «partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale».

Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge

Folkemasser i tog på Karl Johan med slagord om velferdsstaten. Foto.
Den sosialdemokratiske politikken var i etterkrigstiden mest kjent for utviklingen av velferdsstaten. Her en parole fra 1. mai-toget i 1965.

Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det Norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til å vedta en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter 2.verdenskrig der blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klart politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken kjennetegnes i etterkrigstiden gjennom utviklingen av velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres et minnelig liv «fra vugge til grav».

Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatning i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet, eller blitt utsatt for konkurranse. Kravet til budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologi er i dag langt mer flytende enn tidligere, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn ren ideologi.

  1. 1«Ideologienes århundre, s. 11». Bernt Hagtvet. Dreyer. 2010.

Læringsressurser

Makt og fordeling i politiske ideologier