Et oppgjør med modernismen

Fra 1960-tallet og utover ser vi nye tendenser og strømninger innen kunst, arkitektur og litteratur som vi kan sammenfatte under begrepet postmodernisme. Postmodernismen kan sees som et oppgjør med kravene til innhold og form i den modernistiske kunsten. Der høymodernistene bevisst brøt med tidligere kunstformer og tok avstand fra massekulturen, gjør postmodernistene det stikk motsatte: De kombinerer nytt og gammelt, høykultur og massekultur, de alluderer (viser til eller spiller på) kjente tekster og ironiserer over både egne og andres verk. Resultatet er ofte et lekent og frodig uttrykk.

Det postmoderne samfunnet: et mediesamfunn

Vi lever i et mediesamfunn som nærmest bombarderer oss med inntrykk og informasjon. Mange postmodernistiske forfattere omfavner den nye medievirkeligheten de er en del av. Andre igjen er skeptiske til hva dette mediesamfunnet gjør med oss: Hvordan skal vi klare å skille det som er viktig fra det som er mindre viktig? Hva gjør denne utviklingen med vår måte å kommunisere på?

Går verden egentlig framover?

Menneskene i det postmoderne samfunnet har ikke lenger den samme tiltroen til teknologi og vitenskap som tidligere. De ser at modernisering og menneskelege inngrep i naturen ofte får utilsiktede konsekvenser, og at mennesker og natur blir rammet vilkårlig og uten hensyn til landegrenser.

Samtidig er mange av disse farene vanskelig å få øye på. Vi kan for eksempel ikke se farlige tilsetningsstoffer i mat, eller radioaktivitet, drivhuseffekt og ozonhull. I tillegg tar det ofte lang tid før skadevirkningene blir synlige. I et komplekst moderne samfunn er det stadig færre områder der vi forstår og har kontroll med hva som skjer.

"De store fortellingene er døde"

I boka Den postmoderne tilstand: En rapport om kunnskap (1979) skriver den franske filosofen Jean-François Lyotard (1924–1998) at "de store fortellingene er døde". Det han mener med fortellinger, er de ideologiene som vi tror på og som setter det vi gjør og opplever til daglig inn i en sammenheng og gir det mening.

Lyotard hevder særlig at de overordnede ideene som det moderne prosjektet bygger på – frihet, framskritt og fornuft –, ikke lenger er gyldige. Vitenskapen og den teknologiske utviklingen har ikke gitt alle menneskene et bedre liv og større frihet, tvert om. Det kan faktisk se ut som om denne utviklingen skaper fattigdoms- og miljøproblemer mange steder i verden snarere enn å løse dem.

Fra store til små fortellinger

Når de store fortellingene er døde, må menneskene selv skape sine egne små fortellinger – finne sin mening i livet. Hanne Ørstavik (1969–) og Erlend Loe (1969–) er to forfattere som problematiserer nettopp hvordan vi som enkeltmennesker i en stor, uoversiktlig og til tider skremmende verden prøver å skape mening i livene våre.