Hopp til innhold

  1. Home
  2. Medie- og informasjonskunnskapChevronRight
  3. Mediekritikk og medieforskningChevronRight
  4. MediekritikkChevronRight
  5. Mediestrategi for terroristerChevronRight
SharedResourceDelte ressurser

Kildemateriale

Mediestrategi for terrorister

Et av de største ubehagene ved å være journalist, er vissheten om at så mange drapsmenn vet nøyaktig hvordan vi tenker.

Plakat og rødt hjerte med tekst som fordømmer terrorisme og rasisme. Foto.
Reaksjon på terrorismen i Christchurch, New Zealand 2019

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Fredag 15. mars åpnet Dagsrevyen med bilder av Brendon Tarrant, en australsk høyreekstremist som noen timer tidligere hadde myrdet 50 fredelige mennesker samlet til bønn. Vi fikk se bildet av Tarrant i bilen på vei til massakren og bilde av våpnene han hadde tenkt å bruke – ett av dem med navnet Anders Behring Breivik malt på skjeftet. Dagsrevyen krediterer vanligvis fotografene, men gjorde et unntak denne gang. Bildene var tatt av Brendon Tarrant selv.

Terrorhandlinger som massedrapene i de to moskeene i Christchurch og angrepene mot regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya i 2011, har mye til felles. Begge er for eksempel utslag av en dødelig mediestrategi. Mønsteret begynner å bli tydelig: Før de drar av sted for å drepe, legger blivende drapsmenn ut en video på YouTube eller laster opp et dokument som skal forklare hvorfor de handler som de gjør. Brendon Tarrant skrev i sitt 74 sider lange «manifest» - som et slags råd til eventuelle etterapere - at han valgte håndvåpen framfor sprengstoff for å få ekstra mediedekning. Perverst nok hadde han rett. I tillegg sørger moderne terrorister for at det er bilder tilgjengelig. Pics, or it didn’t happen.

Tarrant visste mye mer om mekanismene i sosiale medier enn Behring Breivik, men begge forsto litt for godt hvordan også de tradisjonelle mediene reagerer. Behring Breivik laget det som i praksis ble en pressemappe med profesjonelle portrettbilder av seg selv, sammen med bilder der han var iført ulike karnevalsuniformer tilpasset hans forskrudde selvbilde. Tarran gjennomførte hele terrorhandlingen som en 17 minutter lang livesending på Facebook. De fleste seriøse tv-kanalene motsto fristelsen til å sende utdrag fra videoen, men mange gjorde som Dagsrevyen og brukte drapsmannens selfie som en del av reportasjene.

Norske medier brukte også bildene til Breivik, ikke minst det hvor han poserte med en rifle med kikkertsikte. Noen innså allerede dagen etter tragedien at de tok regi fra drapsmannen, mens andre brukte lenger tid på å innse at de oppførte seg som hans nyttige idioter.

«Han ønsker å oppnå mange ting, en av dem var herostratisk berømmelse. Derfor kommer dere aldri til å høre meg si navnet hans», sa New Zealands statsminister, Jacinda Ardern, til parlamentet like etter tragedien. Sommeren 2016 rapportere Le Monde og flere andre franske medier at de heretter ikke ville publisere navn og bilde på terrorister.

Det er fristende å forsøke å fjerne fra historien personer som utfører massedrap nettopp i forsøk på å bli historiske. Men både i Christchurch, Paris, London og på Utøya har hatet navn og ansikt. De som hensynsløst meier ned mennesker som aldri har gjort dem noe, er noen. Det blir ikke lettere å bekjempe denne type angrep hvis vi ikke forsøker å forstå hvem angriperne er, og hva som har drevet dem ut i et politisk landskap hvor det gir mening å drepe flest mulig.

Men det betyr ikke at vi bør følge PR-opplegget deres. Tvert imot må det være en journalistisk oppgave å finne ut hvordan vi best kan hindre at drapene får den tilsiktede effekt.

Terror er først og fremst kommunikasjon. De døde har bare én rolle: Å gi drapsmannens budskap maksimal effekt. Derfor er det på høy tid at pressen utvikler en mer effektiv og gjennomtenkt motstrategi, og sørger for at den er så godt kjent at vaktsjefer og frontsjefer vet hva de skal gjøre neste gang en drapsmann tilbyr bilder av seg selv.

Læringsressurser

Mediekritikk

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale