Kritikk av eneveldet
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.