"Hvordan kan jeg være nazist?"

I dag tok jeg initiativet til en telefonsamtale med Russlands president. Resultatet? Taushet. Men egentlig burde det heller vært stille i Donbas. Derfor kommer jeg med en appell til det russiske folket. Ikke som president. Men som borger av Ukraina.

Vi deler mer enn 2000 km grense. Langs denne grensa står hæren deres – nesten 200 000 soldater, og tusener militære kjøretøy. Lederne deres har godkjent at denne hæren kan krysse grensene til et annet land. Dette skrittet kan være starten på en stor krig på den det europeiske kontinentet.

Hele verden snakker om hva som kan skje de kommende dagene. En årsak til konflikt kan oppstå når som helst, hvilken som helst hendelse eller provokasjon kan være gnisten som utløser en ødeleggende brann. Dere har blitt fortalt at denne brannen vil gi frihet til det ukrainske folket. Men det ukrainske folket er allerede fritt. Det husker fortiden sin, og det vil bygge sin egen framtid. Det ukrainske folket bygger framtiden, det ødelegger den ikke, selv om dere blir fortalt det motsatte på tv hver eneste dag. Ukraina i deres nyhetssendinger og Ukraina i virkeligheten er to helt ulike land. Den viktigste forskjellen er at vårt Ukraina er virkelig.

Dere blir fortalt at vi er nazister. Men hvordan kan en nasjon bli kalt nazistisk når den har ofret mer enn åtte millioner liv for å utrydde nazismen? Hvordan kan jeg være nazist? Si det til min bestefar, som under hele andre verdenskrig var infanterist i Den røde armé og døde som oberst i et uavhengig Ukraina.

Dere blir fortalt at vi hater russisk kultur. Men hvordan kan en hate en kultur? Naboer vil alltid berike hverandre kulturelt. Det gjør dem ikke til ett folk, men det gir heller ikke grunnlag for å dele inn mennesker i "oss" og "dem". Vi er forskjellige, men denne forskjelligheten er ingen grunn til å være fiender. Vi vil velge vår egen vei og bygge vår egen historie. Fredelig, rolig og ærlig.

Dere blir fortalt at jeg har tenkt å gi ordre om et angrep på Donbas. Ordre til å skyte. Til å bombe. Selv om det fins spørsmål – og de er veldig enkle: Ordre til å skyte hvem? Til å bombe hva? Donetsk? Hvor jeg har vært mange ganger? Jeg har sett ansiktene og øynene til dem som bor der. Artyoma-gata, der jeg har gått sammen med venner ? Donbas Arena, der jeg sammen med mange andre heiet på fotballandslaget vårt under europamesterskapet? Sjtsjerbakov-parken, der jeg drakk sammen med venner da guttene våre tapte? Luhansk? Stedet der moren til min beste venn bor? Stedet der faren hans er gravlagt?

Jeg snakker på russisk til dere nå. Likevel der det ingen i Russland som kjenner til de navn, gater og hendelser jeg snakker om. De er fremmed og ukjent for dere. Dette er vårt land. Dette er vår historie. Hva vil dere kjempe for? Og mot hvem?

Mange av dere har besøkt Ukraina før, og mange av dere har slektninger her i Ukraina. Noen av dere har studert ved universitetene våre. Blitt venner med ukrainere. Dere kjenner vår karakter, vårt folk og våre prinsipper. Dere vet hva vi verdsetter høyest. Derfor: Lytt til deres egen indre stemme, til argumenter, til sunn fornuft. Lytt til oss.

Det ukrainske folket ønsker fred. Ukrainske myndigheter ønsker fred. Vi ønsker fred, og vi skaper fred. Vi gjør alt som står i vår makt for å få det til.

Vi er ikke alene, det er sant. Ukraina får støtte fra mange land. Hvorfor? Fordi dette ikke handler om fred for enhver pris. Vi snakker om fred, om prinsipper og om rettferdighet. Om internasjonal folkerett, selvbestemmelsesrett, retten til å bestemme sin egen framtid. Om sikkerheten som ethvert samfunn har krav på, og om den enkeltes rett til et liv uten trusler. Alt dette er viktig for oss. Alt dette er viktig for fred. Jeg vet at det også er viktig for dere.

Vi ønsker ingen krig. Ingen kald krig, ingen varm krig, ingen hybridkrig. Men hvis vi blir angrepet av soldater, hvis de prøver å ta landet vårt, friheten vår, livet vårt eller livet til barna våre, vil vi forsvare oss. Vi angriper ikke, vi forsvarer oss. Angriper dere oss, vil dere se ansiktene våre. Ikke ryggene – ansiktene våre.

Krig er en stor ulykke, og den har en høy pris på alle mulige måter: Folk mister pengene sine, ryktet sitt. De mister livskvaliteten, friheten – og det viktigste: De mister sine kjære – og seg selv. Krig fører alltid til tap og mangel på mange ting. Det eneste som fins i overflod, er smerte, skitt, blod og død. Og tusenvis, titusenvis av døde.

Dere er blitt fortalt at Ukraina er en trussel mot Russland. Det var ikke sant før, det er ikke sant nå, og det kommer heller ikke til å være sant i framtida. Dere vil ha sikkerhetsgarantier fra NATO. Vi vil også ha garantier for vår sikkerhet. Fra dere. Fra Russland, og fra de statene som har undertegnet Budapest-memorandumet.

I dag er vi ikke medlem i noen sikkerhetsallianse. Ukrainas sikkerhet henger sammen med sikkerheten til nabolandene. Det er derfor vi nå snakker om sikkerheten til hele Europa. Men hovedmålet vårt er fred i Ukraina, og sikkerheten til innbyggerne våre. Vi vil at alle skal vite dette, også dere. En krig frarøver oss alle garantier. Ingen vil være garantert sikkerhet.

Hvem vil lide mest? Folket. Hvem er mest imot krig? Folket. Hvem kan stoppe den? Folket. Fins det slike mennesker blant dere? Jeg er sikker på det. Offentlige personer som journalister, musikere, skuespillere, idrettsutøvere, forskere, leger, bloggere, stand-up-komikere, TikTok-ere og flere. Vanlige folk, enkle folk, menn, kvinner, gamle, unge, fedre og – aller viktigst – mødre.

Folk i Ukraina er like mye mot krig – samme hvor mye noen prøver å overbevise dere om det motsatte.

Jeg vet at denne talen ikke vil bli vist på russisk fjernsyn, men det russiske folk må se den. Det må få vite sannheten. Og sannheten er at dette må stoppe før det er for sent.

Hvis myndighetene i Russland ikke vil snakke med oss for å få til fred, kanskje de vil snakke med dere. Vil folket i Russland ha krig? Jeg skulle gjerne kunnet svare på dette spørsmålet. Men svaret må komme fra dere: det russiske folk.

Takk

Talen er transkribert og oversatt til norsk av Mari-Jeanne Schjetne og Malin Sanden.