Hvordan skrive retorisk analyse av verbaltekst?

Hva tenker du på når du hører ordet "likestilling"? Det er store sjanser for at tankene går mot kvinnekamp, 8. mars og demonstrasjoner. Vi har blitt vant til å forbinde ordet likestilling med kvinnenes angrep på et samfunn som har undertrykt dem. Men 15-åringen Oskar Macdonald Dunlop mener det er på tide å tenke på guttene. 27. mai 2019 fikk han publisert leserinnlegget "Som ungdomsskoleelev traff kjønnkampen meg hardt" på Aftenpostens Si ;D-sider.

Hovedsynet i leserinnlegget er at menns problemer blir glemt i likestillingskampen. Dunlop har sett dokumentaren "Kjønnskampen", som mener å ha bevis for at mange av likestillingskampene for kvinner bare er myter. Dunlop viser til egen erfaring og sier at han har sett mange unge gutter med problemer. Han ønsker altså å rette fokuset mot det som blir kalt "det sterke kjønn".

Siden innlegget er publisert på Aftenposten Si ;D-sider, en debattside for ungdom, kan vi si at målgruppa er unge mennesker i hele Norge. Også avsenderen er ung, bare 15 år gammel. Han er ingen kjent fagperson som er ekspert på likestilling, noe som kan tyde på at hans innledende etos er svak. Samtidig er han jo nettopp en av dem som både dokumentaren og eget innlegg handler om, noe som styrker autoriteten hans. Vi må jo høre på dem som kjenner problemene på kroppen.

I teksten appellerer Dunlop i hovedsak til patos for å overbevise oss om sin sak. Det virkemiddelet han bruker mest for å vekke følelser, er ekspressivt språk. Allerede i overskrifta får leseren innsikt i hvordan dokumentaren Kjønnskampen påvirka følelsene hans: "Som ungdomsskoleelev traff kjønnskampen meg hardt". Han forteller også om egen "bekymring", at han blir provosert og "har følt mye på". Ved å fortelle om egne såra følelser ønsker han å vekke mottakernes medlidenhet for både seg selv og andre gutter. Han framstiller situasjonen som urettferdig og vil slik vekke leserne.

De konkrete eksemplene fra dokumentaren "Kjønnskampen" spiller også på følelser. Dunlop forteller nemlig at kjendiskvinnene Sigrid Bonde Tusvik og Zara Larsson sier slemme ting om menn "med et smil om munnen" og "til rungende applaus". De verdiladde orda i beskrivelsene her, kombinert med at Dunlop bruker ordet "provoserende" om egne følelser, skal også provosere leserne. Kvinnene framstår slik som ondskapsfulle og ufølsomme, i motsetning til for eksempel Dunlop selv. Kontrasten mellom disse kvinnenes reaksjoner og Dunlops bekymring er en type skjult argumentasjon som skal styrke hans etos: Han bryr seg, mens de gjør narr av.

Samtidig avslutter han dette resonnementet ved å spille på fornuften når han skriver "Hvis lignende karakteristikk hadde blitt brukt av en mannlig popartist mot kvinner, hadde reaksjonene mest sannsynlig ikke latt vente på seg.". Her snur Dunlop situasjonen på hodet og vil få oss til å tenke: "Hva om en mann hadde sagt det samme?".

Dunlop bruker også logosargumentasjon på andre måter. Han bruker premisser som "Likestilling skal styrke begge kjønn" og viser til statistikk for å konkludere med at "Menns problemer har altfor lenge blitt oversett. Det er på tide å gjøre likestillingsloven likestilt." Dette skal være en fornuftig konklusjon, samtidig som det å sette ordene "likestillingslov" og "likestilt" sammen er skjult argumentasjon: Er det ikke en selvfølge at en "likestillingslov" skal likestille? Den siste setninga er som et fornuftig slagord som spiller på følelsene våre.

Det ekspressive språket blir også brukt for å styrke avsenders etos. Han framstår som omsorgsfull og en som bryr seg om de som har det vanskelig når han skriver at han selv trives godt på skolen, men "ser (...) flerfoldige eksempler på elever som sliter med skolen". I tillegg låner han etos av NRKs dokumentar Kjønnskampen. Han forteller om både egne reaksjoner og legger fram fakta fra dokumentaren for å argumentere for at samfunnet må bry seg mer om guttene. Slik bruker han altså NRKs logosargumentasjon i egen tekst. Ved å bruke fakta fra en dokumentar som ble sendt på en pålitelig kanal – NRK, framstår han som sannferdig og troverdig.

Når det gjelder den retoriske situasjonen, er den preget av to elementer: At avsenderen er en ung gutt som kjenner på urettferdighet, og at det nettopp er blitt sendt en dokumentar om gutter og likestilling på NRK. Dunlop har dermed valgt riktig øyeblikk for å skrive teksten: Han kan både fortelle om egne følelser og låne autoritet fra dokumentaren. Om innlegget var blitt skrevet uten at NRK hadde sendt dokumentaren, hadde kanskje innlegget blitt avfeid som det Sigrid Bonde Tusvik kaller det når menn forteller om egne problemer – syting?

Jeg mener tekstens aptum er god. Årsaken er først og fremst at Dunlop har vurdert kairos godt. Mange har nok sett dokumentaren om diskriminering av gutter, og Dunlop griper sjansen til å spille på de følelsene den har vekt blant folk. Men kanskje blir det litt mye ekspressivt språk? Mange vil nok mene at det å bli "provosert" og være "bekymret" ikke er gode argumenter. Det er heller en beskrivelse av egne følelser, som ikke nødvendigvis er en riktig beskrivelse av hvordan norske gutter har det? Samtidig lever Dunlop midt i det dokumentaren handler om, og da må det kanskje være lov å fortelle om egne følelser for å nå fram med budskapet?

Alt i alt kommer Dunlop ut av teksten med god avledet etos. Han bruker både etos-, patos- og logosargumenter. Kanskje klarer han å overbevise flere om at likestillinga er blitt for kvinnefokusert?