Republikk og terrorvelde - Historie (PB) - NDLA

Hopp til innhold
Fagartikkel

Republikk og terrorvelde

Ulike revolusjonære grupper ville drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.

Krig og kongens fall

Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.

Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.

Republikken

De radikale, revolusjonære spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt , forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.

Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.

Terrorvelde

I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.

Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.

Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.

Relatert innhold

Skrevet av Jan Erik Auen.
Sist faglig oppdatert 27.09.2021