Primærkilder og sekundærkilder
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.