Om bruken av kvantitativ metode i historie

Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller en gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.

Mer «vanlige folk», samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i, og sider av, ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og tema som økonomisk og sosial utvikling.

For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.

Statistikk var, og er, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, gav, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags, og hvor mye, mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk, og holdt dette opp mot nasjonale tall.