Motiver og drivkrefter bak imperialismen

Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.

I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.

Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.

Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.

Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.

I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.

Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.

Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.

Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".

Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.

En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.

Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.

Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig

Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.