Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen

Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.

Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.

Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.

I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.

Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.

I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.

Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.

Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.

Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.

Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.

Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen