Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse