En sann realist
Av litterære realister i 1870- og 1880-årene er Alexander Kielland kanskje den forfatteren som levde nærmest opp til Georg Brandes’ krav om å sette samfunnsproblemer under debatt. Kielland var også inspirert av filosofen Søren Kierkegaard (1813–1855), som noen tiår tidligere hadde sagt litt om det å leve i sannhet. I tillegg kjente Kielland til John Stuart Mill (1806–1873) og hans ideer om demokratiske rettigheter, sosial medfølelse og likeverd mellom kjønnene.
Alexander Kielland kom selv fra en velstående familie i Stavanger og levde et privilegert liv. Han drev næringsvirksomhet i hjembyen i ti år, men fikk etter hvert store økonomiske problemer. I 1885 søkte derfor Bjørnson og Lie Stortinget om diktergasje for Kielland, men det endte med avslag. Avslaget ble grunngitt med at Kielland gjennom sin skriving og diktning var en fare for ro og orden. Bøkene hans skapte debatt og vakte harme.
Tanker og ideer i en ny tid
Alexander Kielland ville noe med diktningen sin, han ville kritisere, avsløre og reformere, slik Brandes krevde. Han skrev om religion og kirke, samliv og ekteskap, latinundervisning og oppdragelse i skolen, pliktmoral og hykleri i samfunnet og forretningsmoral hos borgerskapet. En litteratur som handlet om slike emner, ville appellere til leserens fornuft, mente Brandes. Denne fornuften skulle føre samfunnet framover, samtidig som menneskene skulle bli mer opplyste og frie.
Litteraturen hadde gjennomslagskraft
I 1880-årene var ikke en slik målsetting urealistisk, for skjønnlitteraturen hadde mye mindre konkurranse fra andre medier enn i dag, og derfor større gjennomslagskraft. I tillegg fantes det på den tida en politisk vilje til å se kulturen i nær sammenheng med utviklingen i resten av samfunnet.
Kiellands novelletter
Kielland debuterte som 30-åring og skrev mange romaner, novelletter og drama gjennom en tiårsperiode. Så la han ned pennen. Kielland sa selv at han ikke hadde mer å si. Det litterære gjennombruddet hans kom i 1879 med Novelletter, en samling korte, episodiske fortellinger som gjerne tok utgangspunkt i en enkelthending eller et tilfeldig møte.
"En middag"
En av novellettene i boka, "En Middag", handler om den unge generasjonens rett til å frigjøre seg fra gammelt tankegods. Vi møter en grosserer som holder tale for den nylig hjemvendte sønnen sin. Faren slår om seg med store ord om hvordan de unge må få kvitte seg med gamle fordommer, tenke nytt og utvikle samfunnet videre til alles beste, men tar det ille opp når han like etter blir korrigert av sønnen i en diskusjon. Denne dobbeltkommunikasjonen viser avstanden mellom de overflatiske liberalistiske talemåtene og de dyptliggende konservative holdningene hos borgerskapet på Kiellands tid.
"Karen"
I novelletta "Karen" er handlingen lagt til Danmark. Det er en fortelling om hvordan et kynisk mannfolk lurer ei uskyldig jente. Skrivemåten til Kielland er presis og elegant. Enkelte av novellettene hans har en munter tone, i andre er tonen mer ironisk eller satirisk, og her kommer samfunnskritikken tydeligere fram.
En samfunnsrefser
Alexander Kielland skrev kritisk og sannferdig om de fleste emner. I 1880 utkom samtidsromanen Garman & Worse, der han skildrer seilskutemiljøet og et velstående handelshus i Stavanger. I romanen viser han forholdet mellom fattig og rik, og gjennom skarpe kontraster avslører han at forutsetningen for rikdommen hos noen få gjerne er fattigdommen hos mange andre.
Skipper Worse
I 1882 kom oppfølgeren Skipper Worse, som ble Kiellands største litterære suksess. I denne boka kommer forfatteren med tydelig kritikk av både statskirka og av religiøst hykleri og pengebegjær. Enda Kielland høstet mange lovord for skrivekunsten sin, møtte han mye motbør i Stavanger. Å bruke fiktive navn og oppdiktete miljøer var én ting, men det var mange som følte seg truffet, og han fikk uvenner blant sine egne.
Gift
I 1883 kom romanen Gift. I denne boka retter Kielland søkelyset mot verdigrunnlaget for skole og oppdragelse. Boka er omtalt som den store skoleromanen i norsk litteratur fra 1880-årene.
Skildringen av skolegangen til de to guttene Abraham og Marius gjør det tydelig hva Kielland mente om skolesystemet. Han hevdet at latinen tok altfor stor plass i skolen, og at opplæringen gav lite nyttig kunnskap som kunne gjøre barna til selvstendige mennesker. I tillegg fikk pedagogene gjennomgå for metodene de brukte overfor elevene. Hele oppdragelsen i skolen var bygd på tvang og fornedring, elevene skulle underkaste seg systemet uten å stille spørsmål. Det var det motsatte av dannelse, mente Kielland.
De progressive og fornuftige holdningene er det en kvinne som står for. Wenche Løvdahl, mor til Abraham og kona til dr. Løvdahl, er Kiellands talerør i romanen. Hun representerer motvekta til alle de forstokkete holdningene som mannen, skolen og de fleste andre maktpersoner og institusjoner i samfunnet gav uttrykk for. Wenche Løvdahl bruker alle anledninger til å spre ideer om menneskeverd, sann kristendom, opplæring til selvstendighet og levende undervisning i skolen.