Nærles "Ballstemning" av Alexander Kielland

Som et hittebarn i en utkant av Paris hadde hun hensultet sin barndom i et liv mellom last og armod som kun de har begrep om der kjenner det av erfaring. Vi andre, som har vår kunnskap fra bøker og beretninger, må ta fantasien til hjelp for å få en ide om den arvelige jammer i en stor by; - og enda er kanskje de skrekkeligste bilder vi utmaler oss, bleke mot virkeligheten.

Det var i grunnen kun et tidsspørsmål når lasten skulle gripe henne - som et tannhjul griper den som kommer for nær en maskin for - etter å ha virvlet henne rundt i et kort liv av skjensel og fornedrelse - med en maskins ubønnhørlige nøyaktighet å legge henne av i en krok, hvor hun ukjent og ukjennelig kunne ende dette vrengebilde av et menneskeliv.

Da ble hun, som det undertiden hender, «oppdaget» av en rik og høytstående mann, idet hun som fjortenårs barn løp over en av de brede gater. Hun var på veien til et mørkt bakværelse i Rue des quatre vents, hvor hun arbeidet hos en madame, hvis spesialitet var ballblomster.

Det var ikke blott hennes overordentlige skjønnhet som fengslet den rike mann, men hennes bevegelser, hennes vesen og uttrykket i disse halvferdige trekk - alt syntes ham å tyde på at her førtes en kamp mellom en opprinnelig god karakter og en begynnende frekkhet. Og da han besatt den overflødige rikdoms uberegnelige luner, besluttet han å gjøre et forsøk på å redde det stakkars barn.

Det var ikke vanskelig å sette seg i besittelse av henne, da hun ikke tilhørte noen. Hun fikk et navn og ble anbrakt i en av de beste klosterskoler; og hennes velgjører hadde den glede å iaktta at de onde spirer døde hen og forsvant. Hun utviklet en elskverdig, litt indolent karakter, et feilfritt, rolig vesen og en sjelden skjønnhet. (...)

Hun var ikke lykkelig, men tilfreds. Hennes karakter egnet seg for takknemlighet. Rikdommen kjedet henne ikke; tvert imot - den gledet henne mang en gang på en nesten barnaktig måte. Men det ante ingen; for hennes vesen var alltid sikkert og verdig.

Halvglemte tanker og følelser reiste sitt hode som rovdyr som lenge har vært bundet. Hun følte seg fremmed og hjemløs i sitt glimrende liv, og med en art demonisk lengsel mintes hun de skrekkelige steder hvorfra hun var kommet.

Hun grep i sitt kostbare kniplingssjal; der kom over henne en vill trang til å ødelegge, til å rive noe i stykker, - da dreiet vognen inn under hotellets portal. (...)

"Jeg tror neppe det var noen vennlig fe - knapt nok noen vugge til stede ved min fødsel - hr. greve! Men i hva De sier om mine blomster og min dans, har Deres skarpsindighet gjort en stor oppdagelse. Jeg skal fortelle Dem hemmeligheten ved den friske morgendugg, som væter blomstene. Det er tårer - hr. greve! som misunnelse og skjensel, skuffelse og anger har grått over dem. Og når det synes Dem at gulvet bølger mens vi danser, da er det fordi det sitrer under millioners hat."

"Ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell, uten anstrengelse, alene båret av sin store skjønnhet og sin gode natur."

(...)

"Full av stolthet og håp førte han henne med utsøkt sirlighet opp ad de glatte marmortrinn."

Det var i grunnen kun et tidsspørsmål når lasten skulle gripe henne – som et tannhjul griper den som kommer for nær en maskin for – etter å ha virvlet henne rundt i et kort liv av skjensel og fornedrelse – med en maskins ubønnhørlige nøyaktighet å legge henne av i en krok, hvor hun ukjent og ukjennelig kunne ende dette vrengebilde av et menneskeliv.

Sin fortid hadde hun glemt. Hun hadde glemt den på samme måte som vi har glemt rosene, silkebåndene og de gulnede brev fra vår ungdom, fordi vi aldri tenker på dem. De ligger nedlåst i en skuff som vi aldri åpner. Og dog – hender det en enkelt gang at vi kaster et blikk i denne hemmelige skuff, da ville vi straks merke om der manglet en eneste av disse roser eller det aller minste bånd. For vi husker det alt sammen på en prikk: Minnene ligger der like friske – like søte og like bitre.

Således hadde hun glemt sin fortid: låst den ned og kastet nøkkelen fra seg. (...)

Altså hadde hun ikke tapt nøkkelen til den hemmelige skuff; motstrebende trakk hun den ut, og minnene overveldet henne.

Hun visste at de hatet alt – like fra de velnærte hester og de høytidelige kusker til de blanke, skinnende kareter; men mest dem som satt inni – disse umettelige vampyrer og disse damer, hvis smykker og pynt kostet mer gull enn et helt livs arbeid innbrakte en av dem.

Hun kom med ett til å tenke på fortellingen om Farao, som med sine stridsvogner ville følge jødene gjennom Det røde hav. Hun så bølgene, som hun alltid hadde forestilt seg røde som blod, stå som en mur på begge sider av egypterne.

Da lød Mose røst, han utstrakte sin hånd over vannene, og Det røde havs bølger slo sammen og oppslukte Farao og alle hans vogner.

Hun visste at den mur som stod på hver side av henne, var villere og rovgjerrigere enn havets bølger; hun visste at der kun utfordredes en røst, en Moses, for å sette dette menneskehav i bevegelse så at det knusende veltet seg fram, overskyllende hele rikdommens og maktens glans med sin blodrøde bølge.