VirtualBox er programvare som brukes for å lage og kjøre virtuelle maskiner. Programvaren kjører på toppen av vertsmaskinens eget OS. Dette gjør det til en rask og enkel måte å sette opp testsystemer på.
Virtualbox er en type 2 hypervisor. Dette vil si at den kjører på toppen av vertsmaskinens ordinære operativsystem. En type 2 hypervisor er dermed mindre stabil og effektiv sammenlignet med type 1 hypervisorer. Type 1 kjører rett på maskinvaren og gir kortere avstand mellom de virtuelle maskinene og maskinvaren. Siden Virtualbox er en type 2 hypervisor, er det ikke så aktuelt å bruke denne i aktive driftsmiljøer med faste virtuelle maskiner, men programvaren er enkel å bruke og veldig praktisk å bruke i testoppsett.
Denne guiden går gjennom oppsettet av en virtuell Linux-maskin ved hjelp av Virtualbox på en vertsmaskin som kjører Windows 10 som operativsystem. For de som bruker Mac, kan det være små forskjeller i fremgangen.
1. Installasjon VirtualBox
Last ned og installer Virtualbox på din maskin. Virtualbox finner du på hjemmesiden deres. Velg Virtualbox for Windows hosts hvis maskinen din bruker Windows operativsystem, eller Virtualbox for OS X hosts hvis du bruker Mac.
Under installasjonen vil du bli spurt om standardplassering for virtuelle maskiner. Her må du velge et område på vertsmaskinen hvor du har nok ledig plass. Under språkvalg bør du velge engelsk, da dette er brukt i denne guiden. Det er mulig å justere språk i innstillingene til VirtualBox etter installasjon.
Det anbefales også å laste ned nyeste Virtualbox Extension Pack. Denne må installeres etter selve VirtualBox og gir støtte for en del ekstra funksjonalitet.
2. Opprett ny virtuell maskin
Start VirtualBox og trykk på “New” som ligger på midten av ikonlinjen på toppen. Da starter en enkel installasjonsguide.
Når en virtuell maskin blir opprettet, starter en veileder som hjelper deg å fylle inn nødvendig informasjon.
Gi din virtuelle maskin et fornuftig navn og bestem hvor filene skal plasseres. Virtualbox samler alle filene som tilhører den virtuelle maskinen i en hovedmappe under plasseringen du velger.
Velg hvilken type operativsystem du ønsker å installere og versjon. I dette eksempelet vil vi bruke 64 bit Ubuntu Linux.
Trykk “Next” for å gå videre.
3. Sett arbeidsminne til den virtuelle maskinen
Mengden RAM som settes av til en virtuell maskin må være høy nok til å dekke behovet, men samtidig ikke bruke opp vertsmaskinens minne.
På neste side skal du bestemme hvor mye av vertsmaskinens arbeidsminne (RAM) som skal gjøres tilgjengelig til den virtuelle maskinen. Skriv inn verdien i feltet eller bruk skyveknappen (slideren) for å justere arbeidsminne. Trykk “next” for å gå videre.
Hvor mye arbeidsminne har vertsmaskinen totalt?
VirtualBox sjekker hvor mye arbeidsminne vertsmaskinen har. Dette er verdien helt til høyre i skalaen på skjermen.
Hvor mye av dette bør vertsmaskinen selv ha?
I teorien kunne du gitt den virtuelle maskinen så å si alt av arbeidsminne. Men dette vil gjøre det vanskelig for vertsmaskinen å fungere skikkelig. Minimumet for Windows 10 er 2 GB, men hvis du for eksempel skal ha oppe andre programmer som skriveprogram eller nettleser samtidig, bør vertsmaskinen beholde mer av minnet. 4–8 GB er anbefalt.
Virtualbox har en fargeskala under skalaen som kan være til hjelp.
Hvor mye arbeidsminne trenger din virtuelle maskin?
En virtuell maskin har som oftest få eller bare én hensikt – for eksempel at den skal levere webserver-tjeneste. Da er det lite poeng i å gi den mer arbeidsminne enn den faktisk kommer til å trenge.
Forskjellige operativsystem og tjenester har forskjellige behov. Så dette bør du undersøke.
Eksempler minste mengde arbeidsminne
- Ubuntu-server (uten grafisk brukergrensesnitt) og webserver for WordPress, 1GB
- Ubuntu Desktop (med grafisk brukergrensesnitt) og webserver for WordPress, 2GB
- Windows 10 uten annen programvare, 2GB
- Windows 10 med LAMP server for WordPress, 4GB
- Windows-server 2019 (Core, uten grafisk brukergrensesnitt), 1 GB
- Windows-server 2019 (Desktop Experience, med grafisk brukergrensesnitt), 2 GB
4. Lag virtuell harddisk til den virtuelle maskinen
En virtuell maskin kan lage en ny virtuell harddisk eller bruke en allerede eksisterende.
Neste steg er å sette opp en virtuell harddisk til den virtuelle maskinen. Når du setter opp en ny virtuell maskin, vil du også ønske å sette opp en ny virtuell harddisk. Dette er valgt som standard. Gå derfor bare rett videre.
5. Velg hvilken standard den virtuelle harddisken skal bruke
Virtuelle harddisker finnes i flere varianter.
VirtualBox støtter flere forskjellige typer virtuelle harddisker. Som standard foreslår VirtualBox sin egen standard (VDI).
De andre mulige valgene er (VHD), som er Microsoft sin standard. Den brukes blant annet av Hyper-V på Windows-server. VMDK er en standard som blant annet brukes av VMware, som er en av de større aktørene innen virtualiseringssystemer.
Hvis du ikke har spesielle behov, anbefales å bruke (VDI). Trykk på “Next” for å gå videre.
6. Bestem om disk skal ha fast eller dynamisk størrelse på vertsmaskinen
Dynamisk justering av harddisk-størrelse er nyttig for ikke å kaste bort lagringsplass på vertsmaskinen.
Virtuelle harddisker lagres som en enkelt datafil på vertsmaskinen. Denne filen kan utvide seg dynamisk etter behov (opp til maks størrelsen som settes opp på neste side) eller den kan starte med den maksimale plassen som er satt av.
I de fleste tilfeller anbefales det å bruke dynamisk størrelse. Dette sparer lagringsplass på vertsmaskinen. Trykk “Next” for å gå videre.
7. Bestem diskplassering og maksstørrelse
Plassering av og størrelse på den virtuelle harddisken er det siste steget i veilederen.
Som standard plasseres den virtuelle harddisken i samme mappe som konfigurasjonen til den virtuelle maskinen på vertsmaskinen. Men det er mulig å plassere den virtuelle harddisken et annet sted. Dette er vanligvis ikke ønskelig.
Størrelsen på den virtuelle harddisken vil avhenge av hvor mye ledig plass vertsmaskinen har, og hvor mye du forventer at den virtuelle maskinen vil trenge. Hvis du valgte “Dynamically allocated”, vil størrelsen du velger her være hvor mye den virtuelle maskinen vil se, men ikke mer enn det som faktisk er brukt, vil ta plass på vertsmaskinen.
For ikke å gå tom for lagringsplass på den virtuelle maskinen bør det ikke settes av mindre enn 30 GB i de fleste tilfeller. Når du har valgt størrelsen, trykker du “Create” for å lage den virtuelle maskinen og gå ut av installasjons-guiden.
8. Sjekk status på den virtuelle maskinen
Den virtuelle maskinen blir nå konfigurert, og du blir sendt tilbake til VirtualBox sitt hovedvindu.
Virtuelle maskiner du har opprettet, vises til venstre. Ved å trykke én gang på maskinen får du opp mer informasjon om den til høyre.
Når veilederen er ferdig, kommer du tilbake til Virtualbox sitt hovedvindu, og den nye virtuelle maskinen er opprettet.
9. Tilpasninger av den virtuelle maskinen
De fleste virtuelle maskiner trenger små justeringer som ikke var mulige under opprettelsen.
Velg din virtuelle maskin og trykk på “Settings” i ikonlinjen på toppen av hovedskjermen. Du kan nå gjøre ekstra tilpasninger til den virtuelle maskinen.
OBS: Hvis den virtuelle maskinen er startet, vil du ikke kunne forandre en del av innstillingene. Slå av den virtuelle maskinen for å få tilgang til alle tilpasningsvalgene.
10. Sett antall prosessorkjerner til den virtuelle maskinen
1. Gå til “system” i listen til venstre.
2. Trykk på “Processor”-fanen.
Mange virtuelle maskiner trenger tilgang til mer enn bare én prosessorkjerne.
VirtualBox setter som standard én prosessorkjerne tilgjengelig for den virtuelle maskinen. Spesielt for bærbare datamaskiner vil prosessorhastigheten per kjerne være lav. Det er derfor lurt å gi den virtuelle maskinen tilgang til flere kjerner. For en virtuell maskin som skal drive én enkelt tjeneste og bare brukes i testformål, er to til fire kjerner ofte en fornuftig mengde. Denne innstillingen er hvor mange kjerner den virtuelle maskinen ser og kan bruke av, prosessorkraften reserveres dermed ikke bort fra vertsmaskinen.
“Execution Cap” bestemmer hvor mye av prosessorkraften på de valgte kjernene som Virtualbox kan bruke. Standard her er 100 %, dette er helt greit i de fleste tilfeller.
PAE/NX og VT-x/AMD-v er spesielle prosessorfunksjoner som gjør det mulig å kjøre mer sikre og effektive virtuelle maskiner på vertsmaskinens faktiske prosessor. Skru gjerne disse på, men hvis én av disse funksjonene er i bruk av annen programvare (som Hyper-V), så vil ikke den virtuelle maskinen starte. Da må disse skrues av igjen.
11. Velge nettverkstype
I de fleste tilfeller ønsker vi at den virtuelle datamaskinen skal kunne koble seg til nettverk og Internett. Dette kan gjøres på flere måter.
Justeringer av virtuelt nettverkskort.
Som standard brukes “NAT”, dette gjør det mulig for den virtuelle maskinen å nå Internett gjennom vertsmaskinens egen IP-adresse. Dette er enkelt og praktisk, det er også mulig å sette opp “port forwarding” som gjør at enkelttjenester på den virtuelle maskinen kan nås fra en annen datamaskin i nettverket.
“Bridged Adapter” kobler sammen den virtuelle maskinens nettverkskort med vertsmaskinens fysiske nettverkskort. Flere virtuelle maskiner og vertsmaskinen kan gjøre dette samtidig, og hver enkelt vil få en unik IP-adresse av det fysiske datanettverkets DHCP-server, eller kan sette sine egne statiske IP-adresser. Dette er dermed en praktisk måte å få virtuelle maskiner på nettverk som også er i stand til å bli kontaktet fra vertsmaskinen eller andre maskiner i lokalnettverket, som om de var selvstående fysiske maskiner.
Hvis du setter opp et system som del av skoleoppgave, er det sannsynlig at din lærer har en preferanse for hvilken nettverkstype du skal bruke.
Gjør ønskede forandringer og trykk “OK” for å komme tilbake til VirtualBox sitt hovedvindu.
12. Skaff Installasjons-ISO
Siden den nye virtuelle maskinens harddisk er tom, må vi installere et operativsystem. Operativsystemet kommer i en ISO-fil som vi kobler til en virtuell CD/DVD-spiller til den virtuelle maskinen.
En ISO-fil vil inneholde alt innholdet som tradisjonelt lå på en CD eller DVD. Disse er derfor mye brukt for å formidle operativsystemer.
ISO-filer for både Linux og Windows er lett tilgjengelig via Internett. Hvis du setter opp virtuell maskin som del av skolearbeid, kan det være at din lærer ønsker at du skal bruke et bestemt operativsystem og ISO. Skaff denne og legg den inn på vertsmaskinen.
OBS:
Det anbefales å lage en mappe hvor alle ISO-filer legges. Dette gjør dem lett å finne senere.
13. Første oppstart av den virtuelle maskinen
Gå til VirtualBox sitt hovedvindu og dobbeltklikk på den virtuelle datamaskinen i listen til venstre. Dette starter den virtuelle maskinen.
Første gang du starter opp den virtuelle maskinen, vil du bli spurt om å koble opp installasjonsmedium. Trykk på det lille mappeikonet med pil opp for å legge til ny ISO-fil.
Valg av ISO-fil som skal brukes til installasjon av operativsystem på den virtuelle maskinen.
Valg av tidligere brukte ISO-filer eller mulighet for å legge til nye.
I neste skjermbilde trykker du “Add” for å legge til ny ISO-fil. Naviger deg til din ISO-fil og velg denne. Velg “Choose” for å gå videre.
14. Gå gjennom installasjon av operativsystem
Den virtuelle maskinen vil nå starte med utgangspunkt i ISO-filen du valgte. Et vindu vil åpnes og du kan manipulere det med tastatur og noen ganger datamus.
Når den virtuelle maskinen starter opp, vil VirtualBox vise maskinens skjerm som et vindu på vertmaskinen.
Når musepeker brukes inne i vinduet som viser den aktive virtuelle maskinen, så kan det være vanskelig å få den ut igjen. Bruk høyre “CTRL”-knapp for å gå ut av vinduet.
Hvis du trykker på "lukke"-krysset til den virtuelle maskinen, gir du beskjed til systemet at du ønsker å skru av den virtuelle maskinen. Du får da opp valg for hvordan du vil gjøre dette. Det anbefales derfor å bruke "minimere"-knappen hvis du ønsker å fortsette å ha den virtuelle maskinen gående, men uten at den skal ta opp skjermplass på vertsmaskinen.