Østers

I tillegg kan vi også få kjøpt den såkalte stillehavsøstersen eller dypøstersen. Den er smalere, langstrakt og lettere å få til i oppdrett.

Fram til midten av 1800-tallet var østers vanlig langs hele kysten, og til dels store mengder ble høstet. Siden trakk østersen seg tilbake, og den finnes nå bare i soloppvarmede poller og grunne områder nord til Trøndelag. En vanntemperatur på rundt 15 °C er nemlig en forutsetning for at østersen skal kunne skifte kjønn fra hann til hunn.

Østersen bygger opp rogn og melke fra våren og fram mot gyting på seinsommeren, men den gyter bare dersom temperaturen blir høy nok. Eggene befruktes inne i kappehulen, og larvene holder seg der den første uken før de forlater moren. Deretter er de frittsvømmende før de fester seg til underlaget og begynner et fastsittende liv.

I dag produseres også yngel i klekkeri eller ved å kombinere klekkeri og østersbasseng.

Østers høstes av dykkere eller ved hjelp av ei rive med håv.

Denne østersen er innført til Europa fordi den er lett å få til i oppdrett. Sør i Europa drives oppdrett av arten, og derfra har den spredd seg nordover til norske farvann. Den er klassifisert som en invaderende, uønsket art i Norge. Det er usikkert hvilke følger den nye arten får for vår egen flatøsters. Havforskningsinstituttet oppfordrer til å høste østersen og varsle funn.

Østers regnes som en særdeles eksklusiv matvare. Den serveres oftest rå med litt sitron og tabasko. Østers kan også varmebehandles og gratineres.

Østers inneholder mye sink og har et høyt innhold av andre sporstoffer som kopper, fosfor, jern og niacin.

Se Matvaretabellen fra Mattilsynet for nærmere opplysninger om næringsinnholdet.