Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Radioens gullalder (1950-tallet)

Etter krigen økte antall radiolyttere kraftig. 1950-tallet ble radioens gullalder. Populære programmer var Ønskekonserten, Barnetimen, hørespill, sportssendinger og Lørdagskveld i Store Studio. Det ble flere nyhetssendinger. 12. januar 1954 sendte NRK de første prøvebildene på fjernsyn.

Mann og kvinne sitter foran radioapparat i en typisk 1950-tallstue. De har på seg hverdagsklær, blant annet har hun forkle. Foto.

To fornøyde radiolyttere i 1950. NRKs Radiogavefond ble stiftet i 1937 og hadde som formål å skaffe radio til gamle og syke. Finansieringen besto blant annet av innsamlede midler fra Ønskekonserten.

Lytt til programmet fra NRK Kurer:

Gullalderen i norsk radiohistorie

0:00
-0:00
Tekstsammendrag av Kurer-episoden om gullalderen i norsk radiohistorie

På slutten av 1940-tallet og gjennom hele 1950-tallet hadde radioen en helt spesiell status i norske hjem. For å forstå hvorfor må vi tilbake til andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge. Radioen hadde under andre verdenskrig vist seg uovertruffen som nyhetsmedium. Selv de forbudte sendingene fra London hadde slått veldig sterkt gjennom. Radio som nyhetsmedium kom derfor styrket ut av verdenskrigen, og alle nasjonsbyggere og politikere forsto at det var gjennom radioen man kunne nå nasjonen.

Historiker og medieviter Hans Fredrik Dahl forteller at myndighetene etter krigen prioriterte å få i stand sendenettet og skaffe folk radioapparater. Under krigen hadde tyskerne nemlig konfiskert en halv million radioapparater, og folk trengte nye. Dette var svært komplisert, siden alt var rasjonert, og de nødvendige komponentene måtte importeres fra utlandet. Myndighetene valgte imidlertid å legge til rette for import av komponenter og norsk produksjon av radioapparater. De ville satse på radio som fellesskapsdannende medium.

Når det gjaldt produksjon av innhold på radio, forteller Halfdan Hegtun, som startet i NRKs nyhetsredaksjon i 1946, at de stimulerte til fellesskapsfølelse ved å fortelle om nye ting som skjedde i Norge. Redaksjonen besto av seks–sju menn. Kvinnene i NRK jobbet primært som sekretærer.

Hans Fredrik Dahl forteller at kvinnene på 1950-tallet sto sterkt på en annen måte. Radioen satset blant annet på forbrukerinformasjon rettet mot husmødre. Husmødrenes status var et uttrykk for at familien spilte en stor rolle. Det var ingenting som truet kjernefamilien på 1950-tallet – verken fjernsyn, biler, mobilitet eller ungdomsopprør. I dette tiåret var familien den bærende sosiale konstruksjonen, og radioen var mediet som bandt familien sammen. Dahl beskriver avslutningsvis den ideelle radiolyttersituasjonen: en 1950-tallsstue der mor, far og to–tre barn samles rundt det nye radioapparatet.

Antall lyttere øker kraftig

Radioen hadde en nesten eksplosjonsartet utvikling de første åra etter krigen. Fram til 1. august 1945 hadde 135 000 nordmenn betalt sin radiolisens på 20 kroner, på den tida visstnok verdens høyeste. Et år senere hadde antallet mer enn doblet seg til 300 000. I 1947 nådde man det samme antallet lisenser som før krigen, med 450 000 betalende lyttere. I 1948 ble det registrert 600 000 lisensbetalere, men så flatet veksten naturlig nok ut. Fra 700 000 registrerte lisensbetalere i 1949 steg det til 970 000 i 1957.

Hvis vi skal forsøke å forklare denne veksten, må vi ta utgangspunkt i erfaringene fra krigsåra. Før krigen ble radioen først og fremst oppfattet som et underholdningstilbud. Men alvoret bak de relativt korte nyhetssendingene fra London hadde endret både myndighetenes og pressens holdning til radiomediet. NRK ble møtt med en langt mer saklig og respektfull tone.

Les mer

Noen vesentlig vekst i programtilbudet er det ikke lett å spore. Mens den nazifiserte kringkastingen under okkupasjonen i 1941 hadde sendt både 14 og 15 timer daglig, var man i 1945 tilbake til programskjemaet fra før krigen med ni timer sending per dag. I 1950 hadde sendingene økt til elleve og en halv time, mens de et tiår senere hadde økt med ytterligere én time til tolv og en halv time daglig. Det var tre sendeperioder: en god times morgen-sending, deretter sending i to og en halv time fra 11:20 og til slutt en kveldssending på seks timer. Mellom sendeperiodene var det pause. Å høre på radio var i hovedsak noe man gjorde om kvelden. Sendingene ble avsluttet klokka 23:00 med avspilling av "Ja, vi elsker".

Den store tilstrømmingen av lyttere ga NRK en god økonomi i 1950-åra. Mens inntektene økte med 60 %, økte sendetida med 10 %. Hva gikk så pengene til? Det er liten tvil om at kvaliteten på sendingene økte. Det ble dessuten inngått avtaler med ulike opphavsrettsgrupper som forfattere, skuespillere, komponister og musikere, som fikk akseptable honorarer for sine bidrag. Antall ansatte økte fra 200 i 1946 til 980 i 1962. Av dem var 287 knyttet til fjernsynet. Og gjennom opprykk og lønnstillegg økte lønnsbudsjettet ytterligere. Det var likevel det nye kringkastingshuset på Marienlyst og forbedring av alle de nødvendige tekniske innretningene som slukte det meste av budsjettet.

Populære programtilbud

Blant de mest populære programmene på 50-tallet, var Ønskekonserten, lørdagsunderholdning i Store Studio og kriminalhørespill som God aften, mitt navn er Cox av Rolf og Alexandra Becker.

Les mer

Ønskekonserten var den programposten som viste seg å ha størst oppslutning, da Norsk Gallup i 1955 publiserte resultatene av sin første store lytterundersøkelse. To tredjedeler av alle nordmenn lyttet på NRK klokka 20:00 mandag kveld, da "Bojarenes inntogsmarsj" innledet programmet. Egentlig hadde programmet oppstått for å redusere kringkastingens eget bidrag til Radiogavefondet, som var opprettet for å skaffe radiomottakere til mennesker som ikke hadde råd til denne investeringen. Nå kom det hver uke 1 000 bidrag sammen med et musikkønske. Hvilke ønsker som skulle spilles, ble valgt gjennom loddtrekning. Radiogavefondet ble nedlagt i 1992, men Ønskekonserten er fortsatt en fast programpost hver søndag på P1. Bredden i lytternes ønsker ser vi tydelig gjennom hvilke innslag som ble mest spilt midt på 1950-tallet: I 1954 var det "Ola Dekksgutt fra Flekkefjord" av Thorbjørn Egner, i 1955 var det "Intermezzo fra Cavalleria Rusticana" av Pietro Mascagni, og i 1956 var det "Rock Around The Clock" med Bill Haley.

Lørdagsunderholdningen kom på en god andreplass i Norsk Gallups undersøkelse. 20. oktober 1951 samlet NRK for første gang et publikum i Store Studio for å delta i programmet Rundtomkring med Leif Rustad som programleder. Her debuterte blant andre Halfdan Hegtuns alter ego – Even Brattbakken fra Toten – i 1954. Ulike leker og oppdrag som aktiviserte lytterne, var en del av programmet. Et av de mest minnerike programmene var da Rustad og hele Kringkastingsorkestret forsvant fra Store Studio og straks ble etterlyst. De ble funnet på Jordal Amfi, hvor folk ble invitert til å komme. I løpet av kort tid ble stadion fylt av 10 000 lyttere fra Oslo-området. De ble også oppfordret til å ta med seg de merkeligste ting, blant annet så mange kyr som mulig, og disse ble melket for åpen mikrofon. Slagerparaden fra 1952 med Erik Diesen var et populært musikkprogram som senere, som fjernsynsprogram i perioden 1960–1962, skulle danne skole for nordisk fjernsynsunderholdning. Søndagsposten fra 1957 med Otto Nielsen som programleder var et populært program hvor mange nye poeter og visekunstnere debuterte. Innslagene fra Flåklypa radio av Kjell Aukrust var et nyskapende programinnslag. Og i 1958 inntok Erik Bye Store Studio med Vi går om bord.

Vi går om bord med Erik Bye 1959

0:00
-0:00

Hans Heiberg, som hadde overtatt som teatersjef i NRK i 1952, fikk en umiddelbar lyttersuksess med serien om Paul Temple og den mystiske herr Gregory. Serien var basert på bøker av Francis Durbridge, som også BBC i 1947 hadde dramatisert for radio. Yngvar Ustvedt beskriver virkningen på norske lyttere slik: "Gater og veier rundt om i Norges land lå øde da. Telefonene var tause, selskapelighetene innstilt: Folk ville heller følge Paul Temple og hans tapre kone Steve i kampen mot bandittene." Suksessen ble fulgt opp i 1955 med serien God aften, mitt navn er Cox av Rolf og Alexandra Becker, med Arne Lie i tittelrollen. Radioteatret vokste i denne perioden med større budsjetter og flere produksjoner – også av mer seriøse oppsetninger. Otto Nes instruerte den første serien, deretter overtok Rolf Skoe som fast instruktør av radiohørespill.

Direktesendte programmer

Fortsatt var det normale å avvikle sendingene direkte. Dette reduserte naturligvis mulighetene for å kontrollere hva som ble sendt. Og det skal av og til ha kommet reaksjoner fra lytterne. Sterkest kanskje i 1946 da en sogneprest i Larvik under søndagsgudstjenesten i sin preken skal ha uttalt at også landssvikere er mennesker som Gud elsker.

Et annet eksempel er programposten Det spørs med Rolf Kirkvaag som programleder. Interessen for å være publikum i det populære programmet var så stor at opptakene måtte gjøres i Marienlyst skoles aula, som hadde 500 sitteplasser. Det var her Maja fra Nesbru gjorde seg berømt med replikken "Der rauk pokkalen!".

For én type programmer var direktesending nesten en forutsetning, nemlig de som refererte fra de store sportsarrangementene. Vinterlekene i Oslo i 1952 ble en storsatsning for NRK.

Familie med mor, far og to barn sitter foran radioapparatet i typisk 1950-tallsstue. Foto.

Hjallis vinner 10 000-meteren i 1952

0:00
-0:00
Les mer

NRK brukte nesten 350 000 kroner, som den gang var en vesentlig del av programbudsjettet, på olympiaden. Om lag halvparten gikk til innkjøp av nytt teknisk utstyr. Men likevel var 80 personer i sving for å dekke alle øvelsene. En av medarbeiderne fra mellomkrigstida, Morgenbladets sportsredaktør Finn Amundsen, fikk gleden av å dekke Hjalmar Andersens tre gullmedaljeløp på Bislett. Men flere av NRKs egne medarbeidere ble også sportsreportere under OL. Rolf Kirkvaag og Halfdan Hegtun fikk ansvaret for skisendingene og viste enorm entusiasme da de skildret innkomstene til Hallgeir Brenden og Simon Slåttvik, hoppene til Arnfinn Bergmann og Stein Eriksens triumf i storslalåm på Norefjell.

Grunnen til at Lauritz Johnson i 1946 ble valgt til å lede barne- og ungdomsavdelingen, var visstnok at han var den i redaksjonen som hadde flest barn! Uansett ble han i 1950-åra alles "onkel Lauritz" i Lørdagsbarnetimen. I 1947 startet Else Wildhagen Barnetimen for de minste om morgenen en gang i uka. Fra 1951 fikk hun med seg Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly. Da gikk sendingen fem ganger i uka.

Anne-Cath. Vestly med sønnen Jo. Foto.

Historiene til disse tre fortellerne kom senere i bokform og ble omskapt til teater og film, men det var i NRK historiene først ble til og grunnlaget for den videre suksessen ble lagt. Det vakte forbitrelse og sterke reaksjoner i snevre kretser da Anne-Cath. Vestly fortalte ungene at "de små barna ligger i maven til moren sin". Men det kom også mange takkebrev til Marienlyst etter de sendingene.

Også Lørdagsbarnetimen, en tradisjon helt fra Kringkastingsselskapets dager, måtte fornye seg. Thorbjørn Egner lagde hørespillene Karius og Baktus (1946), Anne og Ole Jakop på bytur (1947), Muntre musikanter (1951) og Julenissens verksted (1953). Nils-Reinhardt Christensen lagde både manus og regi til serien om Nansen, Stanley og Livingstone, Lille Lord Fauntleroy og ikke minst hørespillene om Stompa og hans medelever og lærere på Langåsen privatskole, basert på bøkene til Anthony Buckeridge. I 1952 startet man i lørdagsbarnetimen et prosjekt der lytterne ble invitert til å skrive bok sammen. Resultatet ble den første barnetimeboka, Rømlingene på Neptun, illustrert med innsendte barnetegninger. Det fulgte ytterligere ti slike bøker fram til 1974. Ikke få norske forfattere har debutert med et kapittel til barnetimebøkene, som også ble store salgssuksesser. Inntektene gikk til Radiogavefondet.

Flere nyhetssendinger

I 1953 ble antall nyhetssendinger utvidet fra tre til fire daglig. Dette var også det året lytterne for første gang fikk høre en ny stemme fra London: Richard Hermann var ansatt i telegrambyrået Reuters og skulle elleve år senere bli den første utenrikskorrespondenten i NRK.

Det var også i 1953 NRK sendte Hartvig Kiran til Nederland for å dekke flommen der. Hans direktesendte reportasjer blir fortsatt benyttet som skoleeksempler for nye journalister i NRK.

Hartvig Kiran om flommen i Nederland

0:00
-0:00
Les mer

Under den kalde krigen var det mange ører som lyttet til NRKs utenriksdekning. Ledelsen i NRK forsøkte å holde ei ansvarlig linje. Kommentarstoffet ble forsøkt balansert, men forslag om reportasjer fra dagliglivet i Sovjetunionen ble flere ganger avvist. I 1955 ble Rolf Kirkvaag med på en reise med en kulturdelegasjon til Russland, Armenia og Ukraina og tok båndopptakeren med seg. Hans 15 minutters reportasjer fra dagliglivet der vakte stor interesse, men det ble sterkt kritisert at han meldte om at levestandarden var "omtrent som hjemme".

Ny organisasjonsmodell

I 1948 fikk NRK en ny organisasjonsmodell med en kringkastingssjef som toppsjef. Den første kringkastingssjefen ble Kaare Fostervoll, nylig avgått statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet. En av måtene han markerte seg på, var at han aktivt motarbeidet spørsmålet om innføring av fjernsyn i Norge.

I 1950 var det imidlertid så mange som presset på i spørsmålet at NRKs styre måtte nedsette en komité til å utrede saken. Telegrafdirektør Olaf Moe, som også var skeptisk til utbygging av fjernsyn i Norge, ble leder. Resten av medlemmene representerte industri- og forskningsinteresser samt NRK. Selv om mange var skeptiske, konkluderte utvalget med å anbefale prøvesendinger, noe styret i NRK i januar 1952 sluttet seg til. 12. januar 1954 ble de første fjernsynsbildene sendt fra et lite studiorom på Tryvannshøgda.

Filmavisen: Kringkastingssjef Kaare Fostervoll åpner Norsk Rikskringkastings prøvesendinger for fjernsyn i 1954.

Sist oppdatert 14.06.2018
Skrevet av Svein Sandnes

Læringsressurser

Mediehistorie

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?

Læringssti

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Kildemateriale