Det norske språket hører til den germanske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Språkforskerne mener at språka i denne språkfamilien har utviklet seg fra et felles indoeuropeisk grunnspråk. Det fins flere teorier om når og hvor det indoeuropeiske urspråket blei talt. Mange mener at de opphavlige indoeuropeerne bodde i et steppeområde nord og øst for Svartehavet minst 3 500 år f.Kr.

Vi har ingen skriftlige kilder som viser hvordan dette indoeuropeiske språket så ut, men språkforskerne har prøvd å rekonstruere det ved å undersøke og sammenlikne både levende og døde enkeltspråk i språkfamilien.

Dersom du klikker på språktreet nendenfor, kan du se og lytte til andre språk enn norsk som hører til den germanske greina av indoeuropeisk:

Urnordisk – den tidligste forma for nordisk språk

Den tidligste forma for nordisk språk kaller vi urnordisk. Dette språket finner vi bevart i korte runeinnskrifter, de eldste fra ca. 200 e.Kr. Typisk for urnordisk var blant annet at orda var lange, vokalrike og klangfulle, med langt flere stavinger enn i moderne norsk:

Fra urnordisk til norrønt

Mellom 500 og 700 e.Kr. forandrer det urnordiske språket seg kraftig. Disse to hundreåra danner overgangen fra den urnordiske til den norrøne språkperioden, som varer til ca. 1350 e.Kr. Språket som tales i Norge og på Island i denne perioden, kaller vi norrønt. Forskjellene mellom norrønt, gammeldansk og gammelsvensk er fremdeles små.

Vikingtid og gammelnorsk tid

Eldre norrøn tid, eller vikingtida, varer fra ca. 750 til ca. 1050 e.Kr. Perioden fra rundt 1050 til 1350 kalles yngre norrøn tid, eller gammelnorsk tid. De eldste eksemplene på norrønt språk finner vi i runeinnskrifter og skaldekvad som blei til på 800- og 900-tallet. Fra yngre norrøn tid fins det mange litterære kilder.

Den viktigste språkendringa i vikingtida er den såkalte monoftongeringa. En monoftong er det samme som en enkeltvokal, og med monoftongering mener vi ei språkendring der en diftong – en "tvelyd" som er satt sammen av to vokaler – går over til å bli en enkeltvokal.

I Danmark, Sverige og Østerdalen blir diftongene ei, au og øy monoftongert eller forenklet: ei blir til e, au blir til ø, øy blir til ø.

I resten av Norge, på Island og på Færøyene derimot fortsetter folk å bruke diftonger. Monoftongeringa skjer på 900-tallet, og den er årsaka til at vestlendinger den dag i dag sier draum og køyre, mens østlendinger sier drøm og kjøre. Med utgangspunkt i monoftongeringa deler vi de nordiske språka inn i vestnordisk (norrønt, islandsk og færøysk) og østnordisk (svensk og dansk).

I perioden 900–1000 e.Kr. blir Norge samlet til ett rike. Felles lovverk, felles forsvar og en ny felles religion, kristendommen, binder riket sammen. Med kristendommen kommer det skrivekyndige folk til Norge. De skriver først på latin og bruker det latinske alfabetet. På den måten kommer mange greske og latinske ord inn i det norrøne språket. Etter hvert blir også norrønt tatt i bruk som skriftspråk.

Vikingene reiste over store områder og blei kjent med mange fremmede språk – fra nært beslektede som (gammel)frisisk og gammelengelsk til svært fremmede som arabisk og tyrkisk. De tok med seg fremmede lånord hjem, men eksporterte samtidig norrøne ord til andre europeiske språk, for eksempel engelsk.

Fra 1200-tallet og utover fikk stadig flere lavtyske ord plass i det norrøne språket. De som "lånte bort" orda, var hanseatene, kjøpmenn fra nordtyske byer som samarbeidet om å trygge sine varer, skip og interesser, og som dreiv utstrakt handelsvirksomhet også i Norge.

På 1400-tallet er mye av særpreget ved det norrøne språket på vei ut. Da som nå liker den eldre generasjonen dårlig at de unge slurver med uttalen!

Moderne norsk er et ordstillingsspråk, det vil si at det først og fremst er ordas plassering i setninga som viser hvilken funksjon de har. I norrønt er ordstillinga mye friere, og orda står ofte plassert på en måte som virker overraskende for en moderne leser.

Men for en norrøn språkbruker var ikke dette noe problem. Kasusbøying og verbbøying sørget for at man til enhver tid visste hvilke ord som hørte sammen, og hva som var subjekt og objekt i setninga.

Det norrøne språket kjennetegnes av at mange ordklasser kan bøyes, det vil si at orda får lagt til bestemte endinger. Det er endingene som avgjør hvilket setningsledd vi har med å gjøre. Substantiv, adjektiv, personlige pronomen, bestemmerord og verb er eksempel på ordklasser som kan bøyes.

I moderne norsk finner vi fortsatt rester av denne ordbøyinga. Vi bøyer for eksempel substantiv i entall og flertall, og vi bøyer verb i tid. Men i norrønt blir verba i tillegg bøyd i person og tall. Da er det subjektet som styrer hvilken form verbet skal stå i.