Årsaker og opptakt til krigen

Storbritannia var som en av de største stormaktene i verden opptatt av å beskytte og bevare imperiet sitt, mens Frankrike begynte på nytt å se på Tyskland som en farlig rival. Demokratiene fryktet at i øst ville Stalin slå inn på en aggressiv politikk med sluttmål å vinne verden for kommunismen.

Et viktig forhold er krigsoppgjøret etter første verdenskrig, der Tyskland gjennom Versaillestraktaten ble tvunget til å godta svært strenge fredsvilkår. Dette var en verkebyll for tyskerne. Da Hitler dukket opp og kunne spille på ønsket om revansj for nederlaget, fikk han stor støtte. Han lovet tyskerne ny respekt og ny stormaktsrolle. Tyskland skulle få sin rette plass i Europa og ikke lenger være ydmyket av vilkårene i Versaillesavtalen.

Den viktigste årsaken er likevel ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa og Japan i Asia. Italia var under sin fascistiske diktator Mussolini i ferd med å gjennomføre ambisiøse mål i Nord-Afrika for å utvide landets grenser. Mussolini angrep Etiopia i 1935 og inngikk en vennskapsavtale med Tyskland i 1936. Denne såkalte akseavtalen dannet grunnlaget for samarbeidet mellom de to landene gjennom den kommende krigen.

Noen vil si at andre verdenskrig startet allerede i 1937, da Japan gikk til full krig mot Kina. Japan hadde i 1936 inngått en antikommunistisk pakt med Tyskland og innledet en voldsom militær oppbygging. En nasjonalistisk regjering med sterk påvirkning fra offiserskorpset førte en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til den førende stormakten i regionen. Man ønsket å bygge opp en stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av en sterk rasistisk holdning med vekt på at den japanske rasen var overlegen den kinesiske. Videre ønsket man å gjøre Asia «rent» for vestlig innflytelse.

Denne krigen ble et forvarsel om hva som var fascistenes mål, og dermed også et forvarsel om den andre verdenskrigen i Europa. Aksemaktene hjalp Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden. Oppsummeringen etter borgerkrigen var at de vestlige demokratiene ikke hadde vilje og kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.

Etter at Hitler kom til makten i 1933, begynte han en storstilt militær oppbygging av Tyskland. Bare ved å gjøre landet til en militær stormakt kunne han gjennomføre planene sine for tysk ekspansjon i Europa. Nazismen så på krig som et positivt middel til å herde ungdommen og bringe fram det de så på som de beste egenskapene i mennesket. Hitler betraktet tyskerne som det naturlige herrefolket i Europa, et folk som var utvalgt av skjebnen til å lede de andre nasjonene. Hans mål var en førerposisjon blant landene i vest, og på sikt en ekspansjon østover og undertrykking av de slaviske folkene.

Det å vinne livsrom (Lebensraum) for en stor, tysk befolkning var en viktig sak for nazistene. I store deler av Øst-Europa var det bosetninger av tyskere som gjennom flere hundre år hadde innvandret vestfra. Disse Volksdeutsche kunne Hitler bruke som argument for å innlemme østlige territorier i sitt rike. Men først måtte Hitler ordne opp i utfordringer i Tysklands umiddelbare nærhet.

Ifølge Versaillestraktaten måtte Tyskland avmilitarisere de vestlige områdene mot Frankrike. I en folkeavstemning om Saars framtid stemte et overveldende flertall for gjenforening med Tyskland, og Hitler lot troppene sine rykke inn i Rhinland. Frankrike og Storbritannia protesterte, men uten å gripe inn.

I 1938 invaderte tyske tropper Østerrike, offisielt for å skape ro og orden etter at det østerrikske nazipartiet hadde skapt store opptøyer i landet. Østerrike ble annektert som en del av Tyskland (Anschluss), og heller ikke nå ble det reaksjoner fra de andre europeiske stormaktene. Men Hitler ville ha mer. Han ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland, og da var de tre millionene sudettyskerne i øst et naturlig nestevalg. Sudetenland var etter første verdenskrig avstått til den nye nasjonen Tsjekkoslovakia, som på ingen måte ville gi fra seg de rike landområdene.

Hitler truet med krig, og på en stor konferanse i München høsten 1938 ble stormaktene i Europa enig om å gi disse områdene til Tyskland som et rettferdig krav.

I det såkalte Münchenforliket så den britiske statsministeren Chamberlain et uttrykk for endelig fred i Europa. Men andre så det heller som et knefall for Hitler og et varsel om en ny krig.

Da Hitler våren 1939 brøt forliket og rykket inn i Tsjekkoslovakia med store hærstyrker, var tålmodigheten slutt. Det sto nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var slutt med dette, og at nye områder i øst sto for tur.

Frankrike og Storbritannia innledet et militært samarbeid og lovte Polen å garantere landets grenser hvis det skulle bli utsatt for trusler fra Tyskland.

Professor Stein Ugelvik Larsen svarer.

Synet på bakgrunnen for og årsakene til verdenskrigene har forandret seg mye i årenes løp. Hvorfor er det slik?

Prinsippet om maktbalanse som forklaring for krigene.