Det moderne gjennombrudd - den kritiske realismen

Ibsens drama En folkefiende, her i moderne filmversjon, er eksempel på litteratur som setter politiske og moralske problemer under detbatt.

Forfatterne skreiv for å få fram sannheten – og for å opplyse folket. Litteraturen skulle bidra til å forandre samfunnet til det bedre. Disse grunntankene kjenner vi igjen fra opplysningstida: Mennesket skal opplyses, få kunnskap og innsikt, og på den måten frigjøre seg og arbeide for en bedre verden.

Rundt 1870 skjedde det ei radikal endring i skandinavisk åndsliv. Denne endringa omtales som det moderne gjennombrudd. I 1871 holdt den danske litteraturkritikeren Georg Brandes ei forelesningsrekke ved Københavns Universitet med tittelen "Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur". Her kom han med ei programerklæring for en ny samfunnskritisk og realistisk litteratur, og han uttalte at "det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat". Å sette problemer under debatt ble slagordet for ei rekke norske og nordiske forfattere i tiåra framover.

Inspirert av Georg Brandes

I Norge er forfattere som Henrik Ibsen (1828–1906), Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910), Alexander Kielland (1849–1906), Jonas Lie (1833–1908), samt Amalie Skram (1846–1905) og Arne Garborg (1851–1924) sterkt inspirert av Brandes. August Strindberg (1849–1912) fra Sverige og Jens Peter Jacobsen (1847–1885) fra Danmark er også sentrale forfattere fra det moderne gjennombruddet i Norden. Disse forfatterne skreiv for det meste romaner, noveller og skuespill. Lyrikk, mente de, var for romantikere.

Henrik Ibsens Nora, hovedpersonen i dramaet Et dukkehjem (1879), er et tydelig eksempel på den realistiske heltinna. Moralen hun styrer etter – "hjertets moral" – er ikke gyldig i det mannsdominerte samfunnet hun lever i. Hun bryter loven for å redde livet til ektemannen, og når hun blir konfrontert med dette lovbruddet, er hennes svar at det er lovene det er noe galt med, ikke henne. Mannen hennes, Thorvald Helmer, er imidlertid bare opptatt av at hun har brakt skam over ham. Nora innser at hun har levd et liv i løgn i alle åra hun og Helmer har vært gift. Hun forlater mann og barn for å kunne ta del i samfunnet, for å bli et selvstendig individ med ansvar for sitt eget liv.

"Titteskapsteater"

Et dukkehjem er typisk for Ibsens skrivestil. Ibsen var svært opptatt av at miljø, kostymer og replikker skulle gjenspeile de borgerlige miljøene han skildret. Hensikten var at publikum, som ofte var fra det borgerlige lag, skulle få følelsen av å kikke inn i si egen stue på teatret. Et slik "titteskapsteater" minsket avstanden mellom publikum og det som skjedde på scenen – folk opplevde at det som skjedde på scenen, angikk dem. De ble engasjerte, og dermed var debatten i gang!

Alexander Kielland omtalte forfatterskapet sitt som "nyttepoesi". I likhet med Ibsen skreiv han litteratur om samfunnsproblemer, og tekstene hans hadde en klar tendens. Han ville blant annet påvirke og endre skolens pedagogikk, kirkas lære og samfunnets syn på kvinner. Meningene hans var radikale og kontroversielle.

Hør mer om Alexander Kielland og det moderne gjennombruddet i videoklippet med Tore Renberg.

Kritikk av skolesystem og autoritær oppdragelse

Mest kjent er nok Kielland for skildringa av lille Marius som dør mens han pugger latingloser. Denne sarte guttens undergang i møtet med en hard og autoritær skole vekte sterk sympati hos leserne. Hovedkarakterene i romanen Gift (1883) er likevel kameraten til Marius, Abraham Løvdahl, og Abrahams mor Wenche Løvdahl. Både hun og sønnen er idealistiske og opprørske, men de møter stor motstand.

Både i Gift og i de to senere romanene om Abraham, Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887), ser vi at Abraham må gå på akkord med seg selv og verdiene sine. Han blir en hykler, og for Kielland et eksempel på hvordan det går når en intelligent, idealistisk ungdom blir utsatt for en autoritær oppdragelse og et underkuende skolevesen.