Den republikanske presidentkandidaten Donald Trimp omgitt av mikrofoner og kameraer. Foto. — Den amerikanske presidenten Donald Trump deler ganske ofte ut lite flatterende karakteristikker til dem som er kritiske til han. Han omtalte for eksempel to NBC-journalister som "gale Mika med lav IQ" og "psyko-Joe".

HARRISON MCCLARY, Reuters, NTB scanpix

Å beregne sitt publikum – eller å være beregnende?

Den som er god til å argumentere, setter seg inn i hvordan mottakeren tenker og føler, og utnytter dette i sin argumentasjon. Det er slett ikke bare drevne debattanter som gjør slikt. Vi bruker alle en del argumentasjonsmåter som spiller bevisst på mottakerens holdninger og følelser. Disse argumentasjonsmåtene kalles gjerne argumentasjonsknep fordi de ikke alltid tåler et kritisk blikk, og fordi de inneholder en sterk, skjult argumentasjon. Her kan du lese om noen av disse knepa.

Verdiknepet

Senderen kan appellere til mottakerens verdier eller livssyn for å overbevise han eller henne:

"Dersom vi virkelig er opptatt av å verne om dyrelivet i nord, hvordan kan vi da tillate oljeboring i Lofoten og Vesterålen?"
"En god muslim drikker ikke alkohol. Derfor bør du la være å drikke."

Smisking

En annen mulighet er å rose mottakeren eller smiske for han:

"Jeg syns du er superflink i matte. Kan du pliiis hjelpe meg med dette regnestykket?"

Fornuftsknepet

En variant av smisking er fornuftsknepet:

"Du er jo en smart fyr. Du ser vel fordelen ved å kjøpe bolig nå? Prisene kommer bare til å stige."

Med ei slik formulering slår taleren to fluer i en smekk: Han blidgjør mottakeren ved å kalle han smart, samtidig som han kan bestemme hva som skal oppfattes som klokt eller dumt.

Flertallsknepet

De fleste syns det er betryggende at andre er enige med dem. Dette kan sender utnytte ved for eksempel å vise til fellesskapet eller til flertallet:

"Du er ikke aleine om å mene dette. Så godt som hele kommunestyret står samlet om dette kravet."
"De fleste er i dag enige om at ..."

Det kan virke overbevisende når noen påstår at han eller hun har mange bak seg som mener eller gjør det samme. Men det er slett ikke sikkert at det er sant – eller at flertallet alltid har rett.

Analogiknepet (det lignende tilfellet)

Når vi skal ta stilling i en sak, sammenligner vi gjerne med lignende situasjoner som vi har hørt om eller opplevd selv. Vi støtter oss til tidligere erfaringer fordi det gir oss en form for trygghet:

"Da vi arrangerte klassetur i fjor, var det bare halve klassen som møtte. Det er for dårlig. Derfor blir det ikke noen tur i år."

Det er likevel ingen naturlov som sier at turen vil ende på den samme måten også neste gang – det er bare en større eller mindre sannsynlighet for det.

Nyhetsknepet

Få ord har større virkning på oss mennesker enn ordet "nytt", og svært ofte tror vi helt ukritisk at nytt er det samme som bedre. Den som er imot det nye, ender dessuten lett opp med stemplet som sidrumpa surpomp. Og dét har nok ingen lyst til å være, derfor kan det være vanskelig å være den som sier nei.

"De nye høyhastighetstoga er framtida! Også Norge bør satse på slike tog."

Tradisjonsknepet

Det motsatte av nyhetsknepet er tradisjonsknepet, der den underliggende tankegangen er "slik har vi alltid gjort, og slik skal vi fortsette å gjøre." De fleste opplever det som trygt at det fins ting som ikke forandrer seg, men om vi mennesker bare hadde søkt trygghet hele tida, ville vi nok fortsatt bodd i huler, jakta på småvilt og sanka bær hver dag. Forandring kan være av det gode!

Personangrep

Det hender at noen prøver å latterliggjøre dem som er uenige, eller prøver å så mistanke omkring vedkommendes motiver eller ærlighet. Dette er gjerne et forsøk på å avlede publikum fra det faktum at en har gått tom for relevante argument.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: