Hopp til innhold

Fagartikkel

Kina

Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett på som overlegen.

LK20LK06
Maleri av flere handelshus sett fra sjøen med båter i forkant og flaggene til Danmark, Spania, USA, Sverige, Storbritannia og Nederland.

Området Kanton i Kina der de utenlandske handelshusene fikk etablert seg, ble kalt De tretten faktorier.

Fellestrekk

Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske forutsetningene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden og fram mot 1800-tallet, og dermed en del av de samme utfordringene.

Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene, var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.

I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet også overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen i stedet å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemer og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført til Kina etter oppdagelsen av Amerika.

Ming- og Quing-dynastiene

Det var Ming-dynastiet (1368–1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, med generelt gode tider for Kina.

Kart over Kina som viser Ming-dynastiets utstrekning i 1580.

Ming-dynastiets utstrekning i 1580

Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært å være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte de varene som gradvis ble tilgjengelig. Noen flyttet til byene, der de livnærte seg på håndverk eller handel, mens de som ble værende i jordbruket, i større grad spesialiserte produksjonen mot det som var lettest å få solgt.

Ming-dynastiet ble avløst av Qing-dynastiet (1644–1912). Tross noe motstand mot det nye dynastiet, særlig i de sørlige delene av Kina, ble Qing-keiserne etter hvert akseptert. Under dem kom Kina til å nå sin største utstrekning, på hele 11,5 millioner km2 (i dag er Kina 9,6 millioner km2). Særlig kunst og litteratur hadde gode forhold under Qing, i hvert fall så lenge man holdt seg innenfor sensurens begrensinger.

Samtidig fortsatte de økonomiske og sosiale endringene som begynte under Ming-dynastiet. Som i Europa førte endringene også til byvekst. I Kina var det ikke de store byene som fungerte som administrative sentre, som vokste. I stedet vokste det fram mange små byer som lå rundt markedsplasser. I disse byene solgte bøndene jordbruksvarer. Man kunne også kjøpe håndverksvarer. De ble laget av den voksende gruppen av små og store håndverkere og foretak som vokste fram.

Europeerne møter Kina

De kinesiske keiserne under Ming og Qing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Qing.

Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt tidligere, ikke så interessert i kysten, og dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.

Utsikt over den kinesiske handelsbyen Kanton med europeiske handelshus og skip. Maleri.

Europeerne fikk påbud om bare å handle i havnebyen Kanton.

De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30–40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4–5 av dem seilte under dansk-norsk flagg.

I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler, porselen og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo på slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i andre europeiske varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.

En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutten av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opiumen, eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839–42 og 1856–60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salg av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.

Et eldre dokument med håndskrevne sider: latinske bokstaver på venstre side og kinesiske kalligrafi-tegn på høyre side. Det er underskrifter og stempler på begge sider. Fotografi.

Nanjingtraktaten av 1842 avsluttet den første opiumskrigen mellom Storbritannia og Kina under Quing-dynastiet.

Sist oppdatert 13.11.2020
Skrevet av Ragnhild Hutchison
Rettighetshaver: Kommuneforlaget

Læringsressurser

Oversjøisk ekspansjon