Osmoregulering hos dyr på land

Den største utfordringen for osmoreguleringen hos dyr som lever på land, er å holde på vannet. For oss mennesker begynner det å bli kritisk allerede om vi mister 10 % av vannet i kroppen, mens en kamel kan håndtere et dobbelt så stort vanntap. Men for å overleve på land kreves det uansett tilpasninger som gjør at vi kan spare på vannet. Det kan være å

• redusere vanntapet fra kroppsoverflaten

• lage urin med lite vann

• ha saltkjertler for utskilling av salter

Kalkskall og ytre skjelett

Dyr med tynn og fuktig hud, for eksempel amfibier og meitemark, har lite beskyttelse mot fordamping. De må derfor oppholde seg i fuktige habitater for å hindre uttørking. Mange snegler har utviklet et kalkskall som kan lukkes for å redusere vanntapet.

Mange insekter er svært godt tilpasset et liv i tørre omgivelser. De har et ytre hudskjelett (kutikula) med et vokslag som danner en effektiv barriere mot vanntap. Likevel taper de noe vann ved fordamping, spesielt fra respirasjonsorganene.

Tykk og tørr hud

I motsetning til amfibier har krypdyr, fugler og pattedyr en tykk og tørr hud som bidrar til å redusere vanntapet fra kroppsoverflaten. Vanntapet vil imidlertid øke i varme og tørre omgivelser. Jevnvarme dyr (fugler og pattedyr) må svette for å avkjøle kroppen ved fysisk aktivitet og når det er varmt. Når vi svetter, skilles vann ut fra porer i huden. Kroppen kvitter seg med overskuddsvarme ved å overføre energi til vannet, slik at det fordamper.

Unngå varme

I varme og svært tørre områder er en mulig tilpasning å unngå varmen. For å spare på vannet i kroppen kan dyrene om dagen oppholde seg i huler under bakken, der det er lavere temperatur og høyere luftfuktighet. Slik kan de redusere mengden vann som brukes for å holde kroppstemperaturen stabil.

Alle pattedyr har evne til å produsere en urin der konsentrasjonen av salter er høyere enn i blodet. Denne evnen bestemmes av antallet av og lengden på de tynneste nefronkanalene, som danner et motstrømssystem for å øke konsentrasjonen av salter i urinen.

Ørkendyr har mange og lange nefronkanaler. De kan lage en urin der konsentrasjonen av ioner er 15–30 ganger høyere enn i blodplasmaet. Derfor kan de skille ut overskuddet av salter med et minimalt forbruk av vann. Dette er en av årsakene til at slike dyr kan leve uten tilgang på fritt (ubundet) vann, og nesten utelukkende klare seg med det vannet som cellene danner ved nedbryting av næringsstoffer.

Til sammenligning kan mennesker bare produsere en urin der konsentrasjonen av salter er inntil fire ganger høyere enn i blodplasmaet.

Urinsyre som avfall

Fugler og krypdyr har også nyrer som gjør at de kan lage konsentrert urin, men de har mye kortere nyrekanaler enn pattedyr. Derfor klarer de ikke å konsentrere urin i like stor grad. For å spare vann har fuglene og krypdyrene utviklet en annen tilpasning: De skiller ut avfall som urinsyre. Urinsyre er lite løselig i vann, blir skilt ut som en halvfast masse, og gjør at lite vann går tapt.

Fugler har begrenset evne til å konsentrere salter i urinen. Likevel kan unge albatrosser tilbringe mange år på åpent hav uten å være i kontakt med ferskvann. Dette er mulig fordi alle sjøfugler har saltkjertler som er spesielt tilpasset utskilling av salter. Disse er plassert i skalletaket, og via et kanalsystem ledes væsken med salter ned til nesehulen.

Tilsvarende saltkjertler finner vi også hos krypdyr som lever i saltvann, for eksempel havskilpadder, havslanger, haviguaner og saltvannskrokodiller. Alle disse har saltkjertlene plassert i hodepartiet.