Antidiuretisk hormon regulerer urinmengden
Kroppens vannbehov registreres kontinuerlig, og vi har flere reguleringsmekanismer for å justere vann- og ionekonsentrasjonen i kroppen. Antidiuretisk hormon (ADH) er den viktigste mekanismen i reguleringen av urinmengden. ADH styrer åpning og lukking av spesielle vannkanaler (akvaporiner) i cellemembranen hos samlerørene i nyrene. På den måten kan vannmengden i urinen reguleres.
Fortynnet eller konsentrert urin
Hvis du drikker lite vann, skilles det ut mer ADH fra hypofysen. Hensikten er å spare på det vannet du har. Det innebærer at flere akvaporiner åpnes, slik at mer vann transporteres tilbake til blodet og holdes igjen i kroppen. Urinen blir derfor mer konsentrert og får en kraftigere gulfarge. I tillegg sendes det signaler til tørstesenteret i hypothalamus.
Når du drikker mye, får kroppen behov for å kvitte seg med vann. Da skilles det ut mindre ADH, og færre akvaporiner er åpne. Det fører til at mindre vann reabsorberes (transporteres tilbake til blodet). Dermed blir urinen fortynnet og får en lysere gulfarge.
Alkohol hemmer utskillingen av ADH. Det innebærer at mindre vann reabsorberes, og at man må tisse oftere. I etterkant blir man tørst og må drikke mer vann for å erstatte vanntapet.
Urinering
Den ferdige urinen tømmes fra nyrebekkenet og over i urinblæra via urinlederne. Etter hvert som blæra fylles, øker trykket mot blæreveggen. Når volumet overstiger 400 ml hos en voksen person, sendes det nervesignaler til ryggmargen og storhjernen.
Erfaringen vår forteller oss at denne følelsen skyldes fylt blære, og at vi må gå på do. Små barn mangler denne erfaringen, og hos dem er det urinmengden som bestemmer når de tisser.
Diagnostisering – nyttig informasjon fra urin
En urinprøve kan fortelle oss mye om kroppens tilstand. Den kan for eksempel brukes til å påvise sykdom eller skade i urinveiene og forstyrrelser i hormonbalansen.
Endring i urinfargen og -mengden samt påvising av bakterier, blod og proteiner i urinen kan være symptomer på nyresykdommer som urinveisinfeksjon, nyrestein, nyrebekkenbetennelse eller kreft.
Hvis urinen inneholder glukose, kan det bety at man har diabetes. Når mengden glukose i blodet blir for stor, har ikke nyrene nok kapasitet til å transportere tilbake all glukosen som har kommet over i nyrene.
Ved mistanke om narkotikabruk eller doping kan man teste urinen for å avdekke eventuelle narkotiske stoffer eller nedbrytingsprodukter av disse stoffene i urinen. Slike stoffer er fremmede for kroppen, og leveren bryter dem ned til forbindelser som skilles ut med urinen ved sekresjon.