Vev og organer hos plantene

Da plantene erobret landjorda, var utfordringene mange:

• På grunn av tyngdekraften måtte de danne stive cellevegger, stengel og stammer for å kunne stå oppreist.

• Plantene trengte et system for å transportere vann. I tillegg utviklet de et vokslag for å hindre vannet i å fordampe, slik at de kunne tåle tørke.

• Plantene måtte utvikle frø som beskyttet plantefosteret med et ytre skall, og som inneholdt næring til fosteret. På denne måten kunne frøene transporteres over lange avstander. Det ga frøplantene et fortrinn sammenlignet med andre planter. Resultatet er at de har blitt de mest dominerende plantene på landjorda i dag.

Selv om hver planteart har sine karaktertrekk, og det er stor variasjon innenfor planteriket, har plantene likevel en felles oppbygning.

I likhet med dyr er plantene flercellede organismer der cellene samarbeider i ulike vev, organer og organsystemer som sammen driver alle livsprosessene i planten.

Vekstvev

Vekstvevet er ansvarlig for all vekst hos planter. Det produserer celler som raskt gjennomgår celledifferensiering eller spesialisering og blir til permanent vev (hudvev, ledningsvev eller grunnvev). Celler i de permanente vevstypene har ikke lenger mulighet til å dele seg.

Det finnes to typer vekstvev:

• skudd- og rotmeristem, som muliggjør lengdevekst

• sidestilte meristem, som gjør at planten kan vokse i bredden (finnes bare hos vedplanter)

Hos moser og karsporeplanter består vekstvevet bare av én celle som alene er ansvarlig for vekst.

Rot for feste og opptak av vann og næring

Rota fester planten til underlaget og tar opp vann og næring. Rota er tilpasset denne oppgaven ved at den har stor overflate, og ved at den kan vokse mot vann og rundt hindre. Ytterst på rota sitter en rothette som beskytter vekstvevet når rota presser seg gjennom jorda.

Hos mange toårige eller flerårige planter er røttene oppsvulmet og tilpasset lagring av næringsstoffer (rotknoller). En del arter dyrkes fordi vi spiser røttene. Eksempler på dette er gulrot og kålrot.

Noen planter har utviklet klatrerøtter som gjør det lettere for dem å vokse oppover trær eller bergvegger. Store trær som er mye utsatt for sterk vind, kan ha kraftige røtter som støtter opp treet.

Planter som vokser i sumpområder, kan ha røtter som vokser oppover istedenfor nedover. Slike ånderøtter skaffer røttene nødvendig oksygen.

Stengel eller stamme – ansvarlig for transport og støtte

Stengelen løfter planten opp fra bakken og er bindeleddet mellom røtter, blader og blomster. Ledningsvevet i stengelen transporterer vann og oppløste stoffer til de delene av planten som trenger det. Ledningsvevet har også en viktig støttefunksjon for planten. Samtidig må hele stengelen være fleksibel nok til å tåle vind uten å brekke altfor lett.

Hos vedplanter som store trær vokser ledningsvevet sammen og danner de karakteristiske årringene som vi kan se i tverrsnittet av en trestamme. En trestamme består blant annet av bark og ved. Barken hindrer uttørking.

Stengelen eller stammen kan være uten greiner som hos palmer, eller sterkt forgreinet som hos bjørketrær. Noen planter har stengler som er spesielt tilpasset omgivelsene. Jordbærplanten har for eksempel utviklet utløpere, stengler som vokser bortover i stedet for oppover. Noen stengler vokser også under bakken. De kalles jordstengler, og vi finner dem for eksempel hos hvitveis.

Bladet driver fotosyntese

Bladets hovedoppgave er å drive fotosyntese for å skaffe næring til videre vekst og utvikling.

De fleste blader er grønne. Det kommer av at de inneholder fargestoffet klorofyll, som er ansvarlig for fotosyntesen. Noen blader kan likevel ha andre farger og inneholder da flere fargestoffer, for eksempel karotenoider og antocyaniner.

For å beskytte seg mot uttørking har bladet et vokslag (kutikula) ytterst. Under vokslaget ligger et cellelag, epidermis, som bidrar til gassutveksling. På undersiden av bladet er det spalteåpninger (stomata) som sørger for gassutveksling med omgivelsene. Spalteåpningene er omgitt av lukkeceller som styrer åpning og lukking.

Ellers i bladet finner vi et tett palisadevev og et løsere bygd svampvev med store luftrom. Både palisadevevet og svampvevet inneholder klorofyll, som driver fotosyntese. Bladene har også ledningsvev som sørger for transport av vann og oppløste stoffer. Dette kan vi ofte se som et nettverk på over- eller undersiden av bladet.

Siden planter er fastsittende, må de i stor grad tilpasse seg miljøet de lever i. Dette gjenspeiles blant annet i tykkelsen, formen og størrelsen på bladene. Planter som vokser i tropiske regnskoger og har begrenset tilgang til lys, har blader med stor overflate, mens planter som lever i ørkenen eller i kalde områder, har små blader for å minimere vanntap.

Deler av eller hele blader kan også være omdannet til slyngtråder, pigger eller torner som gir planten andre tilpasninger, for eksempel for å beskytte planten mot beitedyr. Noen blader har også små hår, trikomer, som bidrar i plantenes forsvar mot insekter og andre planteetere.

Blomster og kongler produserer frø

Dannelse av blomster eller kongler hos planter markerer en overgang fra vekstfase til formeringsfase. Blomster og kongler inneholder formeringsorganene hos planter, og har som hovedoppgave å produsere og spre frø som skal bli til neste generasjon.

Bartrær og andre nakenfrøede planter har kongler. Kongler er enkjønnede. Det vil si at det finnes en hannkongle som produserer pollen, og en hunnkongle med flere frøemner.

Blomster kan være både enkjønnede og tokjønnede, men det er mest vanlig at blomsterplantene (dekkfrøede planter) er tokjønnede. Det finnes et rikt mangfold av blomster, når det gjelder både form og farge, men alle er bygd opp på samme måte med begerblad, kronblad, pollenknapp og fruktemne.

Det er pollenknappen og fruktemnet som er formeringsorganer hos blomsterplantene. Pollenknappen inneholder pollen, som fungerer som plantens sædceller. Eggcellen sitter i frøemnet. Arret på toppen av fruktemnet er gjerne klissete, slik at det lettere kan fange pollen.

Når eggcellen blir befruktet av pollen, vil den etter hvert utvikle seg til et frø. Når eggcellen er befruktet, starter også utviklingen av frukt fra fruktemnet. Frukten beskytter frøet og modnes på omtrent samme tid som frøet fullfører sin utvikling.

Kronbladene har gjerne en sterk farge som fungerer som reklameplakat for insekter og andre pollinatorer. Pollinatorer er en viktig del av befruktningen hos mange planter, siden de bidrar til spredning av pollen.

Frukt

Vi kjenner frukter som eple, banan, appelsin og pære. De inneholder ulike næringsstoffer som gjør dem til en naturlig del av kostholdet vårt.

Men hva er egentlig en frukt? En frukt er et frøhus som har som oppgave å beskytte og spre frø, uavhengig av om den er giftig eller spiselig for oss mennesker.

Det finnes ulike typer frukt med litt ulike egenskaper:

• kapselfrukt – tørr frukt med mange frø, åpner seg ved spredning

• nøtter – tørr frukt med hardt ytre skall og ett frø

• bær – saftig fruktkjøtt og mange frø

• steinfrukt – saftig fruktkjøtt og en indre stein som beskytter frøet

• falsk frukt – plante der flere deler har blitt omdannet til frukt

Nå har du fått innblikk i hva en frukt er. Kan du tenke deg til hva en grønnsak er?

Plant Form and Physiology. (2018.) I Openstax. Hentet 21. oktober 2021 fra https://openstax.org/books/biology-2e/pages/30-introduction

Reece, J.B. et al. (2011). Campbell Biology (9. utg.). Pearson.

Taiz, L. et al. (2015). Plant Physiology and Development (6. utg.). Sinauer Associates.

Aarnes, H. (2020). Frukt. I Store norske leksikon. Hentet 2. november 2021 fra https://snl.no/frukt