Ytringsfrihet – rettigheter og begrensinger

Ytringsfrihet er den friheten alle mennesker har til å gi uttrykk for det de mener og ønsker å si noe om. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfriheten blitt regnet som en menneskerettighet, og den har et sterkt vern i både nasjonale og overnasjonale lovverk.

Ytringsfriheten omfatter friheten til å formidle ideer i ytring eller handling og til å velge å ytre seg eller la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Det siste kalles ofte informasjonsfrihet.

En viss ytringsfrihet er nødvendig for at mennesker skal kunne leve sammen, og ligger til grunn for mellommenneskelig kommunikasjon og samhandling.

Idéhistorisk kan ytringsfriheten spores tilbake til antikken. Men det er opplysningstida og fokuset på individets betydning i samfunnet som er det sentrale grunnlaget for vår forståelse av denne friheten.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Akg-images

Kontrakt mellom enkeltmennesker og statsmakten

Opplysningsfilosofene Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jacques Rousseau var opptatt av forholdet mellom enkeltmennesker og statsmakten og av at mennesker prøver å finne felles løsninger. Ifølge dem var dannelsen av statsmakter basert på en samfunnskontrakt som går ut på at enkeltmennesker gir fra seg frihet til en felles statsmakt for å oppnå ordnede og mer forutsigbare samfunn.

Filosofene hadde ulike syn på samfunnskontrakten, men alle hadde enkeltmennesket som utgangspunkt: Med direkte eller indirekte tilslutning fra frie individer kunne man grunngi legitime statsdannelser. Slik fri tilslutning forutsetter ytringsfrihet.

Individuell selvstendighet og meningsmangfold

For den tyske filosofen Immanuel Kant var enkeltmenneskets rasjonelle dømmekraft grunnlaget for individuell autonomi (selvstendighet) og dessuten for den offentlige kritikken som må kunne rettes mot alt i samfunnet. Begge deler forutsetter informasjons- og ytringsfrihet.

Den britiske filosofen John Stuart Mill var opptatt av ytringsfrihetens betydning for å finne sannhet: Fordi mennesket er feilbarlig, kan det ta feil – og jo flere oppfatninger om et spørsmål man fritt kan framsette, jo større er sjansen for å finne feilkildene. Bare ytringer som direkte kan føre til skade for andre mennesker, burde etter Mills syn forbys.

Tankegodset fra opplysningstida danner grunnlaget for tre av hensynene som ligger bak det rettslige vernet av ytringsfriheten:

• Ytringsfrihet er nødvendig for menneskets søken etter sannhet – bare gjennom fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.

• Ytringsfrihet ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele tankene våre og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikler vi oss som mennesker.

• Ytringsfrihet er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer får vi ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og ikke noe reelt grunnlag for demokrati.

Både uvesentlige og vesentlige ytringer har rettslig vern, men det er ytringer som kan ha en viss offentlig interesse, som har sterkest vern.

Det rettslige vernet av ytringsfriheten har først og fremst vært en garanti for at stater verken formelt eller reelt skal begrense eller gripe inn i individers ytringsfrihet. Slik har ytringsfriheten vært en negativ rettighet – en individuell rett til at staten ikke skal gripe inn.

Statens oppgave er å sikre ytringsfrihet

Rettslig ytringsfrihet krever også at stater gjør en innsats for å sikre ytringsfriheten. Stater må for eksempel ha lover som forbyr trusler om vold mot dem som bruker ytringsfriheten sin, og et rettsapparat som kan håndheve brudd på ytringsfriheten.

At det faktisk er mulig å praktisere ytringsfrihet i samfunnet, er sentralt. Det innebærer at det må finnes kanaler der man kan ytre seg (som aviser og debattfora på internett), og at man har et klima der folk kan delta fritt. Staten må også sikre retten til å demonstrere og framføre ytringer offentlig.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Terje Pedersen

Ytringsfriheten er rettslig beskyttet i en rekke internasjonale menneskerettsinstrumenter og i mange lands grunnlover. I Norge er ytringsfriheten beskyttet av paragraf 100 i Grunnloven. Norge har også ratifisert flere traktater som omhandler ytringsfrihet. Den praktisk viktigste er Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.

Ifølge både Grunnloven og EMK må inngrep i ytringsfriheten ha hjemmel i lov. De må også være nødvendige for å ivareta andre presserende samfunnsbehov, og de må være proporsjonale. Det innebærer at de ikke må gå mer ut over sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse enn det som trengs for å ivareta andre presserende samfunnsbehov.

Begrensninger i ytringsfriheten

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, blant annet forbud mot å framsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.

Sensur – det å stanse en ytring før den framsettes – er derimot som hovedregel ikke tillatt. Unntaket er hvis det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.

I praksis har oppfatninger om hva som er riktig å si, vel så stor betydning for den faktiske ytringsfriheten som rettslige begrensninger. Trolig holder frykt for latterliggjøring, marginalisering eller utfrysing tilbake langt flere ytringer enn frykt for straff.

Lojalitetsplikten i arbeidsforhold vil innebære retningslinjer for hvilke ytringer som kan fremmes og når. Opplysninger som er viktige for offentligheten, og varsling om misligheter på arbeidsplassen, er imidlertid beskyttet av ytringsfriheten også i arbeidsforhold.

Den 29. mai 2015 ble straffebestemmelsen mot blasfemi i Norge (paragraf 142 av straffeloven av 1902) opphevet. En av grunnene til dette er at religion verken kan eller bør vernes mot krenkelser – det kan bare individer og grupper. En annen er at blasfemiske ytringer kan målbære viktig samfunnskritikk, og derfor bør de vernes av ytringsfriheten. Muhammed-karikaturene er et eksempel på dette.

Oppfordringer til vold og ulovligheter er ikke vernet av ytringsfriheten. Hva som er nok til å regnes som oppfordringer og trusler, kan være vanskelig å fastslå. Eksempler på dette er debatten om Breiviks manifest og dommen mot mulla Krekar.

Selv om flere av de nevnte ulovlige ytringene er straffbare, er det stort sett bare de aller groveste som forfølges strafferettslig. Andre overtramp må i stedet bringes inn for domstolene av enkeltpersoner i form av private søksmål.

Du er selv ansvarlig for det du ytrer

Hver enkelt er ansvarlig for sine ytringer. Også videreformidling av krenkende ytringer kan være ansvarsbetingende. Videreformidling med aktverdig formål – som å opplyse den offentlige debatten – er ofte beskyttet av ytringsfriheten. For ulovlige ytringer i redigerte medier har også redaktøren et ansvar.

De som ytrer seg på nett, kan være krevende å etterspore. Ikke alle nettmedier redigeres. Eventuelt redigeres de primært etter kommersielle retningslinjer, uten noen redaktør som kan gjøres rettslig ansvarlig. Dette kan gjøre det vanskeligere å rettsforfølge ulovlige ytringer som er framsatt på nett.

Endringen av paragraf 100 i Grunnloven

Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet ble vesentlig endret i 2004. Det var blitt hevdet at bestemmelsen var foreldet, at den ikke ga tilstrekkelig vern til ytringsfriheten i et moderne samfunn, og at den ikke gjenspeilet Norges forpliktelser ifølge EMK.

Arbeidet med å utrede en ny grunnlovsbestemmelse ble gjort av Ytringsfrihetskommisjonen, under ledelse av historieprofessor Francis Sejersted. Kommisjonen foreslo en ny bestemmelse begrunnet i tre hensyn (sannhet, personlig frihet og demokrati) som er beskrevet i denne artikkelen (NOU 1999: 27). Stortinget vedtok i 2004 en ny paragraf 100 med disse begrunnelsene.

I forbindelse med grunnlovsreformen 13. mai 2014 behandlet Stortinget forslag om å inkludere ordet "religion" i Grunnloven paragraf 100 tredje ledd første punktum, slik at det eksplisitt skulle komme fram at alle har rett til å ytre seg fritt om religion. Forslaget fikk ikke to tredjedels flertall og ble dermed ikke vedtatt.

Kierulf, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember). Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. Hentet 3. mai 2022 fra https://snl.no/ytringsfrihet