Ytringsansvar som juridisk og moralsk forpliktelse

Ytringsfrihet er ifølge § 100 i Grunnloven en juridisk rett alle norske statsborgere har. Ytringer er ikke bare verbale uttrykk i skriftlig eller muntlig form, de kan også være visuelle, filmatiske eller teatralske.

Retten til å ytre seg fritt skal sikre at alle kommer til orde med sin stemme i den offentlige samtalen. Ytringsfrihet er derfor grunnpilaren i demokratiet. Men med ytringsfriheten følger også et ytringsansvar for å ytre seg på en måte som ikke skader eller krenker andre.

Ord er handling

Det hender kanskje at du slenger med leppa på en måte som gjør at andre føler seg forulempet. Da er det lett å forsvare seg med at "det var jo bare noe jeg sa".

Men så enkelt er det ikke. Ord styrer måten vi tenker på, hvordan vi definerer andre mennesker og tolker virkeligheten. Spesielt farlig er det å bruke ord som stigmatiserer eller demoniserer en befolkningsgruppe eller en nasjon.

Selv om ord isolert sett ikke kan drepe, er de et kraftige våpen. De skaper et handlingsrom for dem som ønsker å skade andre mennesker fysisk og mentalt. Husk at det du ytrer, kan bli andres handling!

I Vær varsom-plakaten er dette formulert slik: "Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!"

Den europeiske menneskerettighetserklæringens artikkel 10 har to underpunkter. I det første fastslås det at "enhver har rett til ytringsfrihet". Det andre punktet handler om at denne friheten medfører plikter og ansvar, og må balanseres opp mot andre hensyn.

Ytringsansvaret kan nedfelles i lover og regler som innskrenker ytringsfriheten av hensyn til offentlig trygghet, helse, moral, personvern eller rikets sikkerhet. Ifølge norsk lov er det for eksempel forbudt

• å krenke andres personvern

• å oppfordre til vold

• å framsette hatefulle ytringer

• å røpe statshemmeligheter

Men ytringsansvar er også en demokratisk og moralsk forpliktelse. Vi har alle ansvar for

• å påpeke klanderverdige forhold

• å sørge for at også de svakes stemmer blir hørt

• å oppføre oss anstendig mot andre når vi ytrer oss

• å unngå å stigmatisere sårbare grupper

Samfunnskritiske ytringer

Som samfunnsborgere har vi et moralsk ansvar for å ytre oss kritisk når vi er vitne til at makteliten misbruker makt eller oppfører seg klanderverdig. Vær varsom-plakaten tydeliggjør at journalister har et spesielt ytringsansvar:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Politikere, byråkrater og andre maktpersoner må også finne seg i å bli møtt med kritiske ytringer fra vanlige borgere, for eksempel i nettavisenes kommentarfelt, i sosiale medier eller i form av satire og kunstneriske uttrykk.

Religionskritikk og ytringsansvar

Religionskritikk er en naturlig del av samfunnskritikken, siden religiøse institusjoner og ledere har stor makt over folks liv og tenkemåte. Men religionskritiske ytringer oppleves ofte provoserende av mennesker med sterk religiøs tilhørighet. Mange land har lover som forbyr blasfemi (gudsbespottelse). I Norge ble blasfemiloven opphevet i 2015.

Noen vil hevde at både medier og vanlige borgere har ansvar for å ytre seg religionskritisk, siden det er tillatt innenfor den rammen som ytringsfriheten setter i Norge. Andre stiller spørsmål ved om vi nødvendigvis trenger å tråkke på andres religiøse overbevisning. Det går også an å vise ytringsansvar gjennom å formidle kunnskap om og skape forståelse for ulike religiøse forestillinger og ritualer.

Støtende ytringer

Støtende ytringer er ytringer som gjør at noen føler seg krenket, enten som individer eller som medlemmer av en gruppe, eller ytringer som oppleves som upassende eller umoralske. Det er ikke ulovlig å fremme kontroversielle, sjokkerende eller støtende ytringer. Slike ytringer er beskyttet av ytringsfriheten. Men selv om det ikke er ulovlig, er det ikke alltid nødvendig å ytre seg på en måte som krenker andre. I slike tilfeller må vi foreta en etisk vurdering før vi ytrer oss:

• Hvorfor er det viktig å framsette denne ytringen? Er det et viktig innlegg i samfunnsdebatten, eller er det bare noe du gjør for å lufte egne frustrasjoner?

• Hvem blir rammet av denne ytringen? Er det maktpersoner eller sårbare individer?

• Hvilke negative konsekvenser vil ytringene kunne få for andre?

Hvem har ansvaret for at noen føler seg krenket?

Men hvem skal definere hva som er en støtende ytring? Er det avsendernes intensjon som er avgjørende? Eller er det mottakerens opplevelse av ytringen som skal sette grenser?

Krenkelse er en subjektiv opplevelse som kan variere fra person til person. I behandlingen av en sak om krenkende ytringer la Høyesterett i 2007 til grunn at det må være "alminnelige avisleseres oppfatning" som avgjør hva som er det faktiske meningsinnholdet i en uttalelse.

Noen hevder likevel at det er en moralsk plikt å ta hensyn til at andre kan føle seg støtt av dine ytringer. Andre hevder at terskelen for å føle seg krenket er blitt for lav her i landet, og at det er med på å kneble viktige deler av samfunnsdebatten.

Hvis alle ytringer noen hevder seg støtt av skulle forbys, risikerer vi at alle ytringer noen er uenig i blir forbudt. Da har vi ingen ytringsfrihet. (Kjell-Magne Rysstad, 2018)

Ytringer og identitet

• Er det ok å kle seg ut med urfolkskostymer?

• Er det ok at barn lærer sanger om hottentotter og negerkonger?

• Skal vi omtale en person med pronomenet han, hun eller hen?

• Er det ok å beholde historiske statuer av personer som i sin tid deltok i overgrep mot urbefolkninger?

Slike problemstillinger hører hjemme i debatten om identitetspolitikk. Identitetspolitikk handler om de forestillingene vi har om oss selv og andre. Vi er sårbare for ytringer som handler om etnisitet, kultur, religion og kjønn, fordi de berører våre viktigste normer og verdier. Da er det lett å føle at andres ytringer krenker din verdi som menneske.

Minoritetsgrupper er spesielt vare for ytringer som oppleves som krenkende for deres personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. De har gjerne opplevd å bli krenket mange ganger før for nettopp å være den de er. Å avsløre og motarbeide krenkende ytringer er derfor viktige kampsaker for aksjonsgrupper som representerer ulike minoriteter.