Saktekster kan være svært personlige, og jeg-et i en saktekst er alltid en reell person, nemlig den som har skrevet teksten. I skjønnlitterære tekster, derimot, er jeg-et i teksten oftest en oppdikta person.
Personlig og upersonlig uttrykksmåte
Noen sjangrer inviterer oss til å være personlige, som for eksempel bursdagshilsener, temareportasjer og kåserier, mens andre krever en mer saklig og upersonlig tone, som artikler og referat. Det er sjangeren som avgjør hva slags tone forfatteren kan bruke, og hvor synlig han eller hun kan være i teksten. Vi kan si det slik at sjangeren tilbyr den som skal skrive eller tale, bestemte skriverroller eller uttrykksmåter.
"Jeg" i saktekster og i fiksjonstekster
Når noen skriver "jeg" i en saktekst, vet vi at det er skriveren selv som uttaler seg. Slik er det ikke i fiksjonstekster. En skjønnlitterær forfatter skaper en fiktiv, tenkt verden som han eller hun ikke er en del av. Dukker det opp et "jeg" i en fiksjonstekst, vet vi at dette jeg-et ikke er identisk med forfatteren, men at det er en av karakterene i teksten som forteller. Når vi skriver fiksjon, gjemmer vi oss bak den fantasiverdenen vi skaper. Dette er hovedreglene, men noen sjangrer kan utfordre hvordan vi forstår hvem "jeg" i en tekst er:
Det selvbiografiske "jeg" i fiksjonstekster
Romaner kan også være selvbiografiske, det vil si at de bygger på hendelser i livet til forfatteren, men så lenge teksten er omtalt som en roman, må vi likevel akseptere at jeg-et ikke er det samme som forfatterens "jeg". Det er fortsatt en fiktiv karakter.
Hva når romanen ligger tett opp til virkeligheten?
Det kan være vanskelig å akseptere at jeg-et ikke er den samme som forfatteren. Det så vi et eksempel på i diskusjonen som oppstod om Vigdis Hjorts roman Arv og miljø. Der ligner jeg-personens historie mye på forfatterens. Dermed følte slektninger av Hjort at de ble utlevert, mens Hjort selv insisterte på at dette var fiksjon og måtte behandles som dette.
Diskuter: Hvordan hadde du reagert om noen skrev en roman der du var omtalt slik at alle forstod at det var deg?
Hva med jeg-et i en selvbiografi?
Ved å kalle en bok for en selvbiografi, gir forfatteren klarsignal til at leseren skal tolke det som at det er hans eller hennes "jeg" du møter i teksten. Nyere teorier om biografi som sjanger problematiserer dette.
En biografi som tekst kan aldri helt gjenspeile alt et menneske er. Forfatteren velger hvilke sider av seg selv hen skal vise fram, og hvordan hen vil framstå for leseren. Hendelser i livet til forfatteren blir også strukturert som fortellinger, etter prinsipper fra skjønnlitteraturen. Jeg-et i biografien kan dermed også forstås som et konstruert "jeg" (Walton, 2008).
Kilde
Walton, S. J. (2008). Skaff deg eit liv! Oslo: Samlaget.
