Knudsens oppvekst og utdanning
Knud Knudsen (1812–1895) kom fra Holt ved Tvedestrand og vokste opp under enkle kår. Han ble lærer i hjembygda, og senere tok han filologisk embetseksamen ved Universitetet i Kristiania. Han endte etter hvert opp som overlærer ved katedralskolen i Kristiania.
Knudsen var en pådriver i arbeidet med å utvikle latinskolen til en mer allmenndannende skole. Etter hans syn burde morsmålsfaget stå sentralt, med vekt på norsk språk, litteratur og kultur. I lærerjobben så Knud Knudsen også hvor viktig det var for elevene å få et skriftspråk som var bedre tilpassa norsk dagligtale enn det danske skriftspråket de måtte lære seg.
Fornorskingslinja
"Den dannede dagligtale"
Knud Knudsen ville utvikle et norsk skriftspråk. I første omgang ville han ta utgangspunkt i den dannede dagligtale og gjøre dette om til et skriftspråk. Knudsen karakteriserte danna dagligtale som «den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Dette var det uformelle talemålet til borgerskapet i byene rundt omkring i landet.
Knudsen og Aasen – felles målsetting
Knud Knudsen hadde det samme nasjonale målet for øyet som Ivar Aasen, nemlig et selvstendig norsk skriftspråk. Begge hadde også pedagogiske argumenter for arbeidene sine. De så nemlig at elevene strevde fælt med det danske skriftspråket. Ifølge dem begge ville et skriftspråk som lå nærmere elevenes talemål, lette opplæringa og dermed også tjene folkeopplysninga.
Knudsen og Aasen – ulik tilnærming
Læreren Knudsen mente likevel at Aasens idé om å skape et helt nytt skriftspråk basert på dialektene, var for radikal. For det første ville Knudsen gå «Gradvishetens Vej, ikke Bråhastens». Han så en gradvis fornorsking av det danske skriftspråket som den beste løsninga. Her var han på linje med Henrik Wergeland. Men der Wergeland i stor grad hadde en romantisk tilnærming, var Knudsens tilnærming mer systematisk og faglig.
For det andre syntes Knudsen det var en fordel å ta utgangspunkt i et talemål som ikke var bundet til noen konkret landsdel. For det tredje mente han det ville være lettere å få gjennomslag for et skriftspråk de med maktposisjoner i samfunnet kunne identifisere seg med.
Det ortofone prinsippet
En grunntanke hos Knudsen var at skrivemåten skulle gjenspeile uttalen. Hver bokstav skulle stå for bare én språklyd, og ingen bokstaver skulle være stumme. Dette kaller vi det ortofone (lydrette) prinsippet. Knudsen ville derfor
- endre b, d og g til p, t og k i ord som tabe, mad og pige, i samsvar med talemålet i det meste av landet
- fjerne stum e i ord som faae, staae
- forenkle lange vokaler som been til ben og huus til hus
- erstatte bokstaven c(h) med k i lånord som consul og charakteer
- erstatte ph med f i lånord fra gresk, slik at en skulle skrive filosof og ikke philosoph
- innføre kortformer av verb som dra og ta for drage og tage
Kritisk til fremmedord
Knudsen var i grunnen mer opptatt av ordtilfang enn av grammatikk og lydlære. Han var såkalt purist og sterkt imot ukritisk bruk av fremmedord i norsk. Han mente fremmedorda gjorde det vanskeligere for folk å skaffe seg kunnskap. Aller helst burde vi bruke norske avløserord, mente han. Der det likevel var naturlig å bruke fremmedord eller lånord, ville han ha norsk skrivemåte. I dag viderefører Språkrådet det arbeidet som Knud Knudsen satte i gang med å finne gode norske avløserord.
Mottagelsen
Motstand
Knudsen fikk mye kritikk for fornorskingsprosjektet sitt i samtida. Både de danskvennlige og forkjemperne for landsmålet mente at han holdt på å skape et blandingsmål som verken var dansk eller norsk. Han fikk bare gjennomslag for noen få av forslaga sine mens han levde.
Det første gjennomslaget
Den første seieren kom relativt tidlig. I 1860 gikk Knudsen til Kirkedepartementet, som den gang forvalta skolepolitikken, med en del forslag til endringer i skolerettskrivinga. Han fikk gjennomslag for noen av forslaga, så i 1862 vedtok Kirkedepartementet følgende rettskrivingsendringer:
- Stum e skulle bort (faae > faa).
- Dobbel e, i, u skulle ikke lenger uttrykke lang vokal (Meel > Mel, Stiil > Stil, Huus > Hus).
- K-lyd skulle ikke lenger kunne skrives med c, ch eller q (Control > kontrol, qvalm > kvalm).
- F-lyd skulle ikke lenger kunne skrives med ph (Philosof > Filosof).
Endringene skolene måtte forholde seg til, var ortografiske forenklinger, men kunne ikke kalles fornorskinger.
Det største gjennomslaget?
Først i 1907, tolv år etter Knud Knudsens død, kom en ny rettskrivingsreform der de avgjørende prinsippene fra arbeidet hans lå til grunn. De stemte konsonantene b, d og g, som var typisk for dansk, skulle heretter skrives p, t og k (ud > ut, kage > kake). I tillegg fikk mange kortformer innpass ved siden av de eldre (far/fader, ha/have, si/sige). Etter 1907-reformen kunne riksmålet endelig oppfattes som mer norsk enn dansk.
I dag vil de aller fleste si seg enig i at bokmål er norsk. Og med mellom 4.3 og 5 millioner bokmålsbrukere kan vi trygt si at Knud Knudsen lyktes med prosjektet sitt. Det er ikke uten grunn at han kalles bokmålets far.