Norsk møter islandsk og færøysk

Islandsk er det nordiske språket som har endret seg minst fra norrønt. Islendingene har en lang skrifttradisjon, og de er stolte av språket sitt. Denne sterke identiteten til språket gir seg utslag i at islendingene er kritiske til importord. Det fins engelske ord i islandsk også, men i langt mindre omfang enn i norsk, svensk og dansk. Vi sier derfor at islendingene er purister.

Islandsk er et kasusspråk. Det betyr at substantiv blir bøyd i fire kasus, akkurat som i norrønt. På samme måte som norsk har islandsk tre kjønn i substantivbøyinga.

Avstanden mellom talespråk og skriftspråk er større enn i norsk. Forklaringa er at det islandske skriftspråket ikke har gjennomgått de samme reformene som norsk har.

Bokstavene Þ og ð brukes fortsatt i skrift og uttale. Vokaler og diftonglyder har endret uttale siden norrøn tid. Alle vokallyder kan uttales korte eller lange. Lang á uttales 'ao' (baot).

Det fins nesten ikke dialektforskjeller på Island. Det har nok mest med bosettinga å gjøre. De fleste islendinger bor på den sørvestlige delen av øya rundt hovedstaden Reykjavik.

Det færøyske språket har mange fellestrekk med islandsk, men færøysk har endret seg noe mer fra norrønt enn det islandsk har gjort. Det er fremdeles et kasusspråk, men genitivforma har falt bort. Verb har person- og flertallsbøying.

Språket har stått under sterk dansk påvirkning. Derfor er det stor avstand mellom færøysk tale og færøysk skriftspråk. Av de norrøne bokstavene Þ og ð, er det bare ð som blir brukt, men lyden er ikke lenger uttalt som den ble i norrønt.