Snorres kongesagaer

Islendingen Snorre Sturlason har skrevet eller redigert det viktigste historiske verket i den norrøne epoken. Verket heter Heimskringla («Kringla heimsins» på norrønt). Verket kalles også Snorres kongesagaer fordi det inneholder sagaene om de norske kongene, fra Halvdan Svarte, som levde midt på 800-tallet, og fram til kong Sverre, som levde samtidig med Snorre.

Offentlig eie

Bilde: Christian Krohg

Det er ulike meninger om Snorre har skrevet alle sagaene i Heimskringla selv, eller om han vært en form for «redaktør» og også tatt med sagaer som andre har skrevet. Nyere forskning støtter redaktør-teorien.

I denne boka lot jeg skrive ned frasagn om høvdinger som har hatt riker i Nordlandene, og som har talt nordisk språk, slik jeg har hørt kyndige menn fortelle, og også om noen av slektene deres, slik det har blitt meg fortalt. [...] (Sitat fra Snorres fortale til Heimskringla, fritt oversatt)

Heimskringla innledes med sagaen om den svenske kongeslekta ynglingene. Her fører Snorre den nordiske kongerekka tilbake til et mytologisk opphav. Odin og flere andre norrøne guder omtales som historiske personer som utfører djerve bragder. Dette er egenskapene som siden kjennetegner de kongsemnene som nedstammer fra gudene i slektledd etter slektsledd. «Ynglingesagaen» er på den måten med på å legitimere kongenes posisjon i det norrøne samfunnet.

De øvrige kongesagaene forteller om personer som vi faktisk vet har levd, men er likevel en blanding av fakta og diktning. «Sagaen om Olav den Hellige» er den mest omfattende. Den utgjør ca. en tredel av innholdet i Heimskringla.

Snorre kom fra ei mektig islandsk ætt og levde i første halvdel av 1200-tallet. Han var høvding og blei den rikeste mannen på Island da han giftet seg med ei velstående enke.

Snorre var svært ambisiøs og prøvde å bli den norske kongens representant på Island. For å nå dette målet søkte han støtte hos andre mektige menn på Island. Men planene hans slo feil, og Snorre blei drept på gården sin av en leiemorder, utsendt av kong Håkon Håkonsson i 1241.