Fortellinger fra landnåmstida
Islendingesagaene er nok den mest kjente sjangeren fra norrøn litteratur. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling; noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning. Ættesagaer er en annen betegnelse som blir brukt.
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regnet som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegnet og samlet.
Alt i alt finnes det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kjennetegn ved sagalitteraturen
Sagaene skildrer et ættesamfunn der strid og konflikt er vanlig. Det er stor grad av realisme og objektivitet i framstillinga, og persongalleriet er stort.
Vi får ikke vite hva personene føler og tenker. Fortellemåten er saklig og ordknapp. Underdrivelse er et vanlig virkemiddel. Mannen som får et spyd gjennom brystet, rekker akkurat å si: «Det traff godt», før han faller død om.
Blodhevn står sentralt. Det er tvingende nødvendig å ta hevn, og det er en plikt å hevne. Sagaene skildrer et mannssamfunn, men kvinnene er med i handlinga, og de viser ofte at de er både sterke og fargerike.
Det legges stor vekt på drømmer og drømmetyding.Troen på skjebnen går igjen i alle islendingesagaer. En skal prøve å avverge katastrofen, men kommer den, skal en stå oppreist og bære nederlaget med rak rygg.
Islendingesagaene
Hva forteller sagaene om landnåmstida?
- at ætta, det vil si slekta, var viktig
- at makta i det islandske samfunnet ikke lå hos en konge, men var fordelt mellom mektige familier
- at slekta var viktigere enn enkeltmennesket
- at æra til familien sto på spill dersom ikke urett blei hevnet. Urett kunne rettes opp med blodhevn, bøter eller forlik.
- at æra måtte forsvares av menn og mot menn. Det blei regnet som æreløst å gå løs på ei kvinne.
- at kvinner ikke selv kunne hevne, men de kunne egge mennene til strid. Et liv i skam hadde ingen verdi.
- at lojalitet, og det å være trofast mot slekt og venner, var viktig
- at menneskene trodde på skjebnen. Døden kom den dagen skjebnen hadde bestemt.
- at en skulle møte skjebnen oppreist og med rak rygg