En av distribusjonsbeslutningene er valg av distribusjonsgrad. Valg av distribusjonsgrad dreier seg om hvor lett tilgjengelig produktene skal være. Vi kan skille mellom intensiv, selektiv og eksklusiv distribusjon.
Intensiv, selektiv og eksklusiv distribusjon
Et produkt kan distribueres i stor eller liten grad. Når en virksomhet skal velge distribusjonsgrad for et produkt, må den ta hensyn til egenskaper ved produktet som teknisk kompleksitet, kvalitet, stil og pris. Det er også nyttig å følge med på hva konkurrentene gjør. Disse faktorene er med på å bestemme om bedriften bør satse på intensiv, selektiv eller eksklusiv distribusjon.
Intensiv distribusjon
Intensiv distribusjon betyr at produktet er å få tak i nærmest overalt. Sjokoladeprodusenter velger ikke ut spesielle butikker de anser som kvalifiserte til å føre produktene deres, de er tvert om interesserte i at produktene deres er tilgjengelige for flest mulig kunder på flest mulig steder.
For masseproduserte produkter er det som oftest ønskelig med intensiv distribusjon, altså så bred distribusjon som mulig. Tenk deg for eksempel en produsent som lager T-skjorter i bomull, uten merke. Denne produsenten ønsker å maksimere salget sitt ved å ha produktet tilgjengelig i mange utsalg, og selger derfor til alle detaljister som vil ha en slik T-skjorte i utvalget sitt.
Selektiv distribusjon
Mange produsenter er nøye på hvor produktene deres selges. Selektiv distribusjon handler om å velge ut et visst antall utsalgssteder. Produktene distribueres selektivt og finnes ikke «overalt». På denne måten sikrer de blant annet at produktene blir forbundet med en viss eksklusivitet.
Å selektere betyr «å velge ut». Når en produsent velger ut de butikkene som skal få lov til å selge bedriftens varer eller tjenester, snakker vi altså om selektiv distribusjon.
For eksempel kan vi si at Diesel-bukser har selektiv distribusjon. De selges i utvalgte kles- og jeansbutikker, altså ikke overalt, men likevel på steder du vet at du får tak i dem.
Vi kan si at Diesel har valgt denne distribusjonsstrategien fordi de ønsker å gi merkevaren Diesel et image som en relativt ettertraktet bukse med en klar stil. Da kan ikke buksene selges hvor som helst, for i så fall ville de ha mistet eksklusiviteten sin.
Prisen på Diesel-bukser er relativt høy, og produsenten understreker på denne måten at det ikke er «alle» som skal kjøpe dem. Av samme grunn distribueres buksene bare i butikker som har de kundene som vil betale for en slik bukse.
Selektiv distribusjon kan være fordelaktig for produsenten, men også for de butikkene som fører mer eksklusive merker. Kundene har ikke så mange alternativer å velge mellom når de skal kjøpe en vare av et bestemt merke, og de er nødt til å oppsøke en butikk som tilbyr nettopp det de ønsker.
Eksklusiv distribusjon
Eksklusiv distribusjon betyr at bare én eller svært få butikker kan selge produktet. Her er det ofte snakk om produkter som er eksklusive, dyre og komplekse teknisk sett.
De dyreste luksusmerkene, som for eksempel Ferrari-biler, distribueres alltid eksklusivt fordi distribusjonsformen understreker at produktene er uoppnåelige for de fleste.
Ferrari selges ikke hos en hvilken som helst bilforhandler. Da ville merkevaren Ferrari mistet sin eksklusivitet. Ferrari selges bare hos utvalgte forhandlere av eksklusive biler. De kundene som har råd til å kjøpe slike biler, vet hvor de skal gå for å få seg en Ferrari.