I Litteraturvitenskaplig leksikon er intertekstualitet definert som ”alle tenkelige forbindelser mellom tekster.”^[1] Det kan være i form av likheter, henvisninger, direkte sitat, tematiske koplinger og lignende.

Det fins ulike meninger om hvilke forbindelseslinjer det er interessant å se på, og noen er mer synlige enn andre. Å åpne et kåseri med setningen ”Det var en gang...” er et tydelig eksempel på intertekstualitet, i alle fall i vår kultur. Vi vil med en gang tenke på eventyrsjangeren og de trekkene som preger disse tekstene.

Slik bruk av andre tekster kaller vi allusjon. Når vi viser til andre tekster på denne måten, utvider vi også meningsinnholdet i vår egen tekst. Svært ofte vil slik bruk av allusjoner også hente inn verdier og holdninger fra de tekstene det blir alludert til. Bibelallusjoner og allusjoner til sangtekster er nok de vanligste formene for allusjon i vår del av verden, og gjennom slike allusjoner blir tekstene også koplet sammen rent holdningsmessig.

Med introduksjonen av begrepet allusjonen er vi i ferd med å bevege oss utenfor den konkrete teksten og ut i konteksten.

Men også andre former for intertekstualitet hører hjemme i den tekstuelle konteksten. I media ser vi for eksempel ofte at en sak føyer seg inn i en lengre rekke reportasjer om samme emne, eller at den blir koplet opp til viktige hendinger i samfunnet. Ved å utnytte situasjonen, kan den aktuelle teksten bli forsterket og synliggjort på en måte som ellers ikke ville ha vært mulig.

En mer umiddelbar tekstuell kontekst er de tekstene eller tekstdelene som er fysisk nær teksten som skal analyseres.

En diktsamling er for eksempel satt sammen av flere tekster. Selv om vi bare skal analysere ett av diktene i en slik samling, er det naturlig å se det i sammenheng med de andre diktene. Vi kan for eksempel se om det er en felles tematikk i tekstene. Kanskje de kommenterer og til og med korrigerer hverandre? I en roman er dette enda tydeligere. Å lese et kapittel midt i boka gir som regel liten mening om vi ikke har lest de foregående kapitlene.

Slik bør vi også tenke i forhold til andre teksttyper. Å lese en avistekst uten å reflektere over hvor i avisen teksten er plassert, kan gi oss feil inntrykk av teksten. Som regel er avisstoffet plassert i ulike seksjoner, som for eksempel ”Aktuelt”, ”Innenriks”, ”Utenriks”, ”Kultur” og ”Underholdning”. I tillegg har avisen en forside, en siste side og ofte også temavedlegg, for eksempel i helgeutgavene.

På den måten sorterer avisen nyhetsbildet for oss, men den legger også føringer for hvordan vi skal tenke rundt det vi leser. Hva skal for eksempel plasseres på forsiden? Vi tenker som regel at det viktigste som har skjedd det siste døgnet skal plasseres her. Men gjennom plassering blir det faktisk avisen som ”avgjør” hva som er det viktigste og hva som ”bare” hører inn under underholdningsmerkelappen.