Hva er tid? Kirkefaderen Augustin skal ha sagt: «Hvis ingen spør meg, vet jeg det. Hvis jeg skal forklare det til noen som spør meg, vet jeg det ikke.» Tiden er noe vi erfarer hver dag, men det er vanskelig å forklare hva tid er.
Det finnes hvite mennesker som hevder at de aldri har tid. De løper hodeløse omkring, som om de er besatt av djevelen, overalt hvor de kommer skaper de angst og ulykke, fordi de har mistet tiden sin. Denne besettelsen er en fryktelig tilstand, en sykdom som ingen medisinmann kan helbrede og som smitter mange mennesker og fører dem ut i elendigheten.[1]
Eric Scheurmann har skrevet ned disse ordene som skal være fra høvding Tuiavii fra Samoaøyene. (Sannsynligvis avspeiler boken en europeers stereotype oppfatninger om samoanerne. Kommentarene er likevel betegnende.)
Scheurmann forteller at høvdingen hadde vært i Europa og gjort skarpe iakttakelser som han ville formidle til øybeboerne i noen taler. Han hadde oppdaget at europeerne ikke har tid: «Når klokken slår, klager den hvite mann over at tiden går, at tiden løper fra ham. I stedet burde han tenke på at når klokken slår, betyr det at det kommer en helt ny time til!»
Vi opplever tid ulikt
Alle mennesker har et forhold til tid. Men opplevelsen av tid kan variere. I vårt oppjagede industrisamfunn synes Tuiaviis beskrivelse å være nærmest paradisisk. Det er slik vi gjerne vil ha det i ferien. Vi har alle ulike forventninger til tiden.
På Madagaskar brukes metaforer (billedlige uttrykk) om tid som tyder på at fremtiden ligger bak dem mens de ser inn i fortiden:
Når jeg ser på deg, er du nåtid, nærværende (eng: presence) her foran meg. Når jeg lukker øynene, kan jeg se for meg det som hendte i går, jeg kan se for meg hendelser som har vært, jeg ser mine foreldre og besteforeldre og forfedrene. Alt dette ligger foran meg. Men ingen av oss har øyne i nakken, vi kan ikke se inn i fremtiden[2]
Dersom vi skal se tid på denne måten, må vi dreie verdensbildet 180 grader slik at vi kan oppleve at fremtiden kommer bakfra. Denne måten å se det på, er uvanlig for oss. Hos oss kappløper vi med en fremtid som hele tiden ligger foran oss, så legger vi tiden bak oss, opplevelsene blir fortid. Vi får aldri nok tid.
Når gasserne ønsker hverandre godt nyttår, sier de: «Gratulerer for året har innhentet deg!» De behøver med andre ord ikke jage etter en tid som unnslipper dem, for tiden kommer bakfra, den blir nåtid i det nærværende og fortsetter inn i fortiden som alltid ligger foran dem.
Disse måtene å tale om tid på er selvsagt metaforer, men flere studier tyder på at det går an å leve med ulike forestillinger om tid. Vi skal ta for oss tre måter å oppfatte tiden på.
Lineær tid
I en lineær tidsoppfatning må vi se for oss tiden som en akse. Vi kan regne fremover og bakover på denne aksen. Vi kan markere med streker på aksen ting som har skjedd i fortiden, og vi kan markere hva som skal skje i fremtiden. Konsekvensene av denne måten å se tid på, er at den blir målbar og forutsigbar.
Vi bruker ur, kalendere og mobiltelefoner for å hjelpe oss med målingen. Med andre ord: Tiden er blitt en ting, et objekt, som vi kan forholde oss til. Legg merke til at vi bruker de samme begreper om den som vi bruker om ting: Tid kan spares, brukes, kastes bort. Vi forvalter tiden som en annen gjenstand, vi budsjetterer med den, og deler den opp i timer, minutter og sekunder.
Lineær tidsforståelse er framtidsorientert
Et viktig resultat av denne tidsforståelsen er at planlegging blir mulig. Vi er blitt dyktige til å planlegge dag, uke og måned. Vi avtaler møter, lager timeplaner og plotter avtaler inn på mobilen for å holde kontroll med tiden vår. Vi må passe tidsfrister, det som engelskmennene betegner med et dramatisk navn deadlines.
Det er ikke bare vårt daglige arbeid som må planlegges. Vi planlegger også fritid og ferier, likevel får vi aldri nok tid. Hele vår arbeidsdag preges av industrisamfunnets idealer: punktlighet, disiplin, kontroll. I vårt samfunn må barn ganske raskt lære denne tidsforståelsen. Allerede i barnehagen blir klokkeslettene drillet inn. Barna må lære å respektere andres tid.
En konsekvens av den lineære tidsforståelsen er at vi i stor grad blir fremtidsorientert og ikke klarer «å leve i nuet». Vi jager hele tiden mot noe som ligger der fremme, og har nesten ikke tid til å se oss tilbake. Tiden blir et knapphetsgode som vi blir holdt ansvarlig for og som vi aldri får nok av.
Syklisk tid
I en syklisk tidsoppfatning kan tiden oppfattes som noe som roterer rundt og rundt i en sirkel. Gjentakelse og rytme er viktige stikkord for denne oppfatningen. Forkynneren i Det gamle testamentet sier det slik:
Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje.
Det finnes ikke noe nytt under solen. (Fork. 1.9)
Alt som har vært, skal komme igjen; det som er, er bare en repetisjon av fortiden. En slik holdning til tid er egentlig svært naturlig. Hver dag er en syklus: Solen står opp, vi gjennomfører visse morgenritualer, frokost og tannpuss, så er det arbeid, måltider, solen går ned, og det er sengetid. Dette gjentar seg om igjen og om igjen.
Naturen selv markerer rotasjon i syklusen: Dager, måneder og år, begivenheter og festdager kommer med jevne mellomrom, og årstidene følger etter hverandre etter et fast mønster. Vi ser etter vårtegn, de første snøklokker, og skriver i avisen når vipen er kommet til Jæren.
Mennesker som lever tett opp til naturen – bønder, jegere, fiskere og nomader – følger med i rytmen. Dyrene skal på beite, de følger sesongvise vandringer, slik som det ble gjort i den norske seterdriften. Lofotfisket og sildefisket var klare sesongmarkører. For skoleelever er ferier og merkedager slike markører. Syklisk tid er ikke bare en eksotisk tidsforståelse som vi finner i sydlige egne. Vi kan selv kjenne oss igjen i denne oppfatningen.
I syklisk tid blir fortiden gjentatt
En konsekvens av denne sykliske oppfatningen av tid er at personer i større grad kan bli fortidsorientert:
Det fikk jeg klart for meg da jeg spurte bøndene på Madagaskar om hvorfor de samlet såkorn. Jeg tenkte at det i det minste kunne ligge et element av planlegging i slike handlinger. Men svaret var: «Det har vi alltid gjort på denne tiden av året.» Med andre ord: Det var sesongbestemt. Fremtiden var en gjentakelse av fortiden.[3]
Fremtiden ses ikke som et valg blant ulike alternativer. Den er bestemt av det som har skjedd før. Men den neste syklusen behøver ikke bli helt identisk med den forrige. En kan tenke seg tiden som en kombinasjon av lineær og syklisk tidsforståelse ved å tegne en spiral som viser en viss fremdrift, fra den ene til den andre syklusen.
Med en slik tidsforståelse blir tiden ikke knapp. Det kommer hele tiden mer tid, slik som høvdingen fra Samoa antydet. Det blir mer et spørsmål om å innordne seg i naturens rytme.
Selv om de mest ekstreme konsekvenser av en slik livsforståelse kan virke noe eksotiske for oss, innser vi at også vi har med oss elementer av denne tidsforståelsen i vår egen livsrytme i vårt eget samfunn.
Hendelsestid
Denne tidsoppfatningen er på flere måter den lineære tidsoppfatningens rake motsetning ved at den er en subjektiv opplevelse av tid. Tid er når noe skjer – det er hendelser som gir opplevelse av tid.
Hendelsestid kan ikke måles, kastes bort, eller spares, men bare erfares. Tiden er knyttet til at noe skjer – hendelser. Det er hendelsene som setter i gang aktiviteter - handlinger. Når det drypper i senga, må taket repareres, men ikke før. Det er hendelsen – lekkasjen – som setter handlingen i gang. Handlingen er ikke et resultat av planlegging, men av at noe skjer som krever handling.
Det er mange som har opplevd dette når det innkalles til et møte. Til fortvilelse for mange europeere som er lært opp til planlegging og tidsbestemte avtaler, så begynner ikke møtet på et fastsatt tidspunkt, men når «alle» er kommet. «Alle» betyr de viktigste personene som skal være med på møtet.
Slik er det også med bussen. Bussen går når den er full. Det er ikke tidspunktet som er det avgjørende for når bussen skal gå. Det er hendelsen – at den er full – som setter den i bevegelse.
Dette systemet ligger nær opp til en hånd-til-munn-økonomi, som tilsier at det er viktig å ha nok passasjerer for å kunne betale omkostningene. En lagerforvalter på en jordbruksskole i Afrika fulgte samme prinsippet. Han bestilte aldri nye varer til lageret før det var tomt. Nye varer til lageret, reservedeler og varer for salg til bøndene ble bestilt når lageret var tomt og ikke før. Det var hendelsen: det er ikke mer igjen, som førte til ny bestilling.
Den afrikanske religionsforskeren John Mbiti har skrevet om afrikansk tidsforståelse. Han forteller følgende eksempel:
Det sitter en afrikaner under et tre uten å gjøre noe. En europeer som kommer forbi, vil si at han «kaster bort» tiden. Men det gjør han ikke, sier Mbiti, for så lenge intet skjer, er det ingen hendelse, det er «ikke-tid», og følgelig er det intet å kaste bort![4]
Tenk på det neste gang du venter på en buss som ikke kommer. Når intet skjer, er det «ikke-tid».
Hendelsestid dreier seg rundt mennesker her og nå
I et slikt tidsperspektiv blir mennesker viktige og gitt prioritet - forrang. «Jeg kunne ikke komme før, for jeg møtte min onkel på veien,» sa en student til meg på Madagaskar. Jeg hadde gjort avtale med ham at han skulle møte på kontoret mitt på et bestemt tidspunkt.
Mennesker av kjøtt og blod er viktigere enn abstrakte tidsavtaler. Derfor er det også vanlig å gjøre om avtaler og improvisere - finne løsninger på stående fot. Faktisk er det slik at improvisasjoner, der en setter andre ting og avtaler til side for den personen en akkurat nå snakker med, bekrefter de menneskelige relasjonene som aller viktigst.
En konsekvens av denne tidsforståelsen er en sterk nåtidsorientering. Planlegging for fremtiden blir helt abstrakt, tidsfrister blir meningsløse. Å regne ut alder i antall år er dumt. Fødselsdager blir uten mening, noe det norske utlendingsdirektoratet også har oppdaget når nye innvandrere skal registreres. Det er mange som ikke aner når de ble født. De har heller ikke attester som kan vise det. Hva gjør man da når man skal registrere personnummer?
Sydhavshøvdingen sier det slik:
Hvor gammel man er, betyr hvor mange måner man har levd. Denne tellingen og regningen er full av farer, for på denne måten har man funnet ut hvor mange måner de fleste menneskeliv varer. Alle passer helt nøyaktig på, og når ganske mange måner er omme, sier de: «Nå må jeg snart dø.» De føler ingen glede mer og dør da også ganske snart.[5]
Selv om denne tilnærmingsmåten til tid kan virke noe fremmed på oss, må vi vel innrømme at også vi kan oppleve tid subjektivt. I et hyggelig selskap går tiden fort, mens når vi venter på en buss som ikke kommer, går den sakte. Også hos oss spiller handlingens tid en viktig rolle, men den kommer ofte i konflikt med kravene som den lineære tiden stiller til oss.
Kanskje hendelsestiden ligger nærmere et barns oppfatning av tid? Tiden er fylt med innhold og ikke noe abstrakt. Kanskje vi alle har noe å lære av andre oppfatninger av tid?