Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Dokumentarfilmen

Film som handler om faktiske hendelser og personer, kalles dokumentarfilm. Filmskaperen kan være usynlig eller delta aktivt i handlingen. En refleksiv dokumentar gjør seerne oppmerksom på hvilket ståsted filmskaperen har.

Dokumentasjon av fakta

Begrepet «dokumentar» (på engelsk documentary) kan føres tilbake til det latinske docere, som betyr å undervise eller belære. På engelsk er det også vanlig å snakke om non-fiction film.

I en dokumentarfilm er det samsvar mellom filmens framstilling og de faktiske aktuelle eller historiske forholdene. Filmen framstår som en sammenhengende retorisk helhet – den forteller om noe fra et ståsted.

Aktiv fortolkning av virkeligheten

Den britiske filmskaperen John Grierson regnes for å være den som først tok i bruk begrepet dokumentarfilm. Han definerte dokumentarfilm som «the creative treatment of actuality». Ifølge Grierson er en dokumentarfilm en dramatisering av virkeligheten, der filmskaperen tar standpunkt til problemstillingene filmen handler om. Grierson mente altså at det ikke er nok å gjengi hendelser; filmskaperen må aktivt fortolke det som hender.

Denne filmen om falske nyheter er eksempel på en dokumentar som skildrer faktiske forhold. Filmen tar likevel et tydelig standpunkt til problemstillingene filmen handler om.

Observerende dokumentarer

Forholdet til virkeligheten er noe som alltid har interessert de som er opptatt av dokumentarfilm. Spørsmålet er hva som er en sannferdig gjengivelse, og hvordan man best oppnår dette på film.

På 1960-tallet var idealet den observerende dokumentarfilmen. Filmskaperen skulle være mest mulig usynlig og la hendelsene skje foran kameraet, uten å påvirke dem. Et slikt ideal gjør det vanskelig å planlegge opptakene. Klippeprosessen krever dessuten at filmskaperen aktivt velger ut hva som skal være med i filmen. Dermed blir det nærmest umulig å unngå at filmskaperens overbevisninger og holdninger påvirker sluttresultatet.

Robert Drew mente at en dokumentarfilm skulle presentere det som skjedde i en mest mulig nøktern form, uten å fortelle folk hva de skulle tro.

I dette YouTube-klippet kan du høre hans beskrivelse av den nye dokumentarstilen på 1960-tallet: Direct Cinema

Idealet om kameraet som observerer det som skjer, henger sammen med et ønske om en mest mulig objektiv framstilling. I dag er de fleste enige om at en rent observerende film ikke er praktisk mulig. I stedet forsøker de som ønsker en objektiv framstilling, å gi et balansert bilde av en sak, det vil si at alle parter kommer til orde med sine meninger.

Dokumentarfilmene til den amerikanske filmskaperen Michael Moore er subjektive innspill i samfunnsdebatten. I filmen «Capitalism: A Love Story» (2009) retter Moore et kraftig spark mot kapitalismen.

Deltagende dokumentarer

Som en kontrast oppsto idealet om den deltakende dokumentaren, der filmskaperen selv var aktivt deltagende i hendelsene filmen handlet om. Innenfor denne tradisjonen oppsto den såkalte refleksive dokumentarfilmen. I disse filmene gjør filmskaperen seeren oppmerksom på at det er noen som forteller en historie fra et bestemt perspektiv. Den refleksive dokumentaren forsøker enten å få publikum til å revurdere sine fordommer, eller så har dne som mål få publikum til å forholde seg kritisk til dokumentaren som form.

Et av de mest brukte eksemplene på refleksiv dokumentarfilm er Errol Morris’ The Thin Blue Line. I denne filmen presenteres ulike synspunkt gjennom helt forskjellige beretninger om hva som skjedde i forbindelse med et drap. Filmen forsøker å fortelle tilskueren noe om hva som muligens hendte.

Gjennom filmen ønsker Morris å tvinge tilskueren til selv å vurdere de ulike sidene av saken. Dette bryter med de aller fleste dokumentarfilmer, særlig slik vi kjenner dem fra fjernsyn. I de fleste dokumentarfilmer velger filmskaperen å presentere et nøye utvalg av «beviser», som ledd i en argumentasjon fram mot en bestemt konklusjon.

Refleksiv film

En refleksiv dokumentar bruker et sett med virkemidler for å gjøre seerne oppmerksomme på hvilket ståsted filmskaperen har:

  • Tilskueren blir på forhånd fortalt at dette er en film som fortelles subjektivt (for eksempel Peter Watkins i Reisen).
  • Filmskaperne er synlige enten foran kameraet, via gjenkjennbar voiceover eller begge deler (for eksempel filmene Alt om min far, Roger & Me).
  • Det er tydelig bruk av skuespillere og/eller regisserte scener.
  • Man fører tilskuerne bak lyset, for så å fortelle at de har blitt løyet for.
  • Vi får ta del i skapelsesprosessen av filmen (Man With a Movie Camera, Alt om min far).
  • Man kobler elementer som konnoterer vidt forskjellige ting, opp mot hverandre (Michael Moore).

Eksempler

  • The Red Chapel

    I denne filmen utga et dansk filmteam seg for å være en teatergruppe på turné i Nord-Korea. Slik fikk de innblikk i hverdagslivet i dette lukkede samfunnet.

  • Alt om min far

    Filmskaperen Even Benestad deltar selv i konfrontasjonene i denne filmen:

Sist oppdatert 09.02.2021
Skrevet av Jon Hoem
Rettighetshaver: Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen

Læringsressurser

Mediesjangrer

Læringssti

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Kildemateriale