Journalistikken blir en profesjon
Det var boktrykkeriene, eller adressekontorene, som utga de første avisene i Norge. Adressekontorenes oppgave var å formidle informasjon ved hjelp av løpesedler og annonser. Norske Intelligentz-Seddeler kom ut første gang i 1763 og regnes som Norges første avis. Av de avisene som ennå finnes i dag, er Adresseavisen (1767) i Trondheim den eldste. Morgenbladet (1819) var den første norske dagsavisen.
Fram til sensuren ble opphevet, hadde avisene kongelig monopol, utstedt av kongen i København. I den norske grunnloven av 1814 er ytringsfrihet nedfelt som en grunnleggende rett for alle borgere. Ytringsfriheten var en viktig forutsetning for framveksten av journalistikken. Fra midten av 1800-tallet var redaktører og journalister etablert som egne yrkesgrupper i Norge
Ekspansjonsfasen
Fra midten av 1800-tallet hadde avisene funnet sin form som nyhetsmedier. Aftenposten ble etablert i 1860 av boktrykker Christian Schibsted, og Dagbladet kom første gang ut i 1869. Den første samiske avisen, Muitalægje, så dagens lys i 1873.
Avisene ga folk flest innsikt i norsk innenrikspolitikk og i det som hendte i hovedstaden. Som hovedstadskorrespondent for regionavisa Drammens Tidende hadde dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje en viktig posisjon:
Intet Provindsblad, der vil gjælde for velopdragent og ”tidsvarende”, tør længere mangle sin Kristiania Korrespondentartikel. Den er ligesaa nødvendig for Bladet, som en Dram paa Morgenkvisten for Sjoueren.
(Krydseren 19.3.1851)
Avisene var også en viktig arena for den gryende politiske debatten. Innføring av parlamentarismen i 1884 var medvirkende til at de politiske partiene Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet ble stiftet. Flere aviser etablerte seg som talerør for disse partiene, både nasjonalt og lokalt. I 1850 fantes det om lag 40 aviser i landet. I 1918 var antallet steget til 250. Mange av disse avisene hadde tilknytning til arbeiderbevegelsen.
Krig og etterkrigstider
Den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940 til 1945 førte til store endringer i det norske avisbildet. Quisling-regjeringen iverksatte en såkalt ”nyordning” der de fleste arbeideravisene ble stanset, mens det i andre aviser med tvang ble innsatt en redaktør som støttet Nasjonal Samling. Det gjaldt blant annet aviser som Aftenposten, Varden, Bergens Tidende og Sunnmørsposten.
I tillegg til de avisene som var kontrollert av nazimyndighetene, utga motstandsbevegelse de illegale avisene, i hovedsak basert på de norske radiosendingene fra London.
Etter krigen ble det gitt en viss erstatning til de avisene som ble forbudt. Men de klarte aldri å tilegne seg samme posisjon i markedet som de avisene som kom ut som vanlig i krigsårene. De gjenværende avisene fikk dermed en større markedsandel. Fra 1950 til 1975 ble 55 norske aviser lagt ned. Som en direkte følge av dette vedtok Stortinget i 1969 støtteordninger for nr.-2-aviser.
Da fjernsynet kom på 60-tallet, forsøkte en del aviser å ta opp konkurransen med det nye mediet, også som underholdningsmedium. Aviser som VG og Dagbladet skrev om de kjendisene folk ble kjent med i TV-ruta. For å gjøre avisen mer leservennlig ble avisene trykket i tabloidformat. På 1970-tallet ble båndene til de politiske partiene gradvis fjernet, og avisene framsto som uavhengige meningsbærere.
Farvel til Gutenberg
Andre halvdel av det 20. århundre var preget av teknologiske nyvinninger som medførte grunnleggende endringer i avisproduksjon og avisdistribusjon. Fra Gutenbergs tid hadde trykksaker blitt laget ved hjelp av blysats, bokstaver av bly som møysommelig ble satt sammen til ord og setninger.
På 1960-tallet gikk avisene over til fotosats. Ny teknologi på 1970-tallet gjorde etter hvert typografene overflødige, siden journalistene nå kunne skrive inn tekstene sine selv. I dag redigeres alle avissider ved hjelp av dataprogrammer.
Den neste store teknologiske omveltningen kom med Internett på 1990-tallet. Nettavisene var langt raskere i formidling av nyheter enn papiravisen, ja til og med raskere enn konkurrentene i radio og fjernsyn. Papiravisene i Norge er i dag inne i en fase hvor de prøver å finne ut hvilken form og funksjon de skal ha i fremtiden. Dagens mediebilde er preget av mediekonvergens der mediene smelter sammen, noe som skaper nye eierkonstellasjoner og nye driftsformer.