Njuike sisdollui

Draugens kamp med daudingene i Lurøy

I året 1837 hendte det i Lurøy at tjenestefolket på en gård ble sittende og pokulere litt på julaften etter at de hadde spist kveldsmat. Så ble det slutt på brennevinet, og ingen hadde lyst til å gå ned på brygga for å hente mer, noe husbonden hadde gitt tillatelse til. Da tok gårdsdrengen mot til seg og la i vei med dekselen og et kannemål i den ene handa, og lykta og bryggenøklene i den andre.

Han kom seg fint ned til sjøen, låste opp og fylte kannemålet. Men da han hadde lukket døra etter seg og skulle vende tilbake over bryggebrua, satt der en mann uten hode og sperret veien for ham. Gutten så straks at det var draugen. Da han ikke så noen måte å komme seg forbi på, slo gutten til han med dekselen slik at draugen datt ned av brua med et skrik.

Gutten gikk videre oppover sjøveien. Plutselig får han høre en underlig støy bak seg, og da han ser seg om, får han øye på en ustyrtelig mengde drauger som kommer opp fra fjæra.

Kirkegården ligger midt i veien, og draugflokken kommer til å innhente ham dersom han løper utenom kirkegården. Derfor hopper han resolutt over kirkegårdsgjerdet, springer over gravene og roper av full hals: "Opp, opp alle kristne sjeler og frels meg!"

I samme stund slo klokka 12 midnatt, og jorda rystet under føttene på gutten. Da han vel hadde kommet seg over gjerdet på den andre sida av kirkegården, så han seg igjen tilbake. Han så da draughorden komme settende som en saueflokk, og de hoppet etter ham over gjerdet for å gripe ham på selve kirkegården. Men da draugene vel var inne på kirkegården, ble de mottatt av en hel hær av daudinger som ville hjelpe gutten og verde det innvidde stedet mot disse vanhellige trollene. Det ble en hard kamp.

Daudingene brukte spildrer og fjøler av likkister som våpen, og draugene brukte tarelegger. Men gutten turde ikke se på. Bleik og halvt fra seg styrtet han inn i drengestua til kameratene sine, satte det fylte kannemålet fra seg, kom seg fortest mulig opp på loftet og la seg med fellen over hodet uten å si et ord.

Juledags morgen derimot, da han forstod at han ikke hadde lidd noen overlast, fikk han munnen på gli og fortalte hva han hadde opplevd om natta. Tjenestefolket tvilte litt, men da de sammen med hele menigheten kom til kirka, fikk de syn for sagn. Utover hele kirkegården lå det strødd likkistefjøler, tarelegger og kobbespy, og ingen tvilte da på at kampen mellom draugene og daudingene hadde funnet sted.