Fôring og stell av gris

Ammingen avtar gradvis, og hos gris som lever fritt, slutter smågrisene å suge melk hos mora når de er om lag fire måneder gamle. I moderne norsk smågrisproduksjon går ungene vanligvis sammen med mora i fem til seks uker etter fødselen før de skilles ad. Vi kaller dette avvenning, siden de da må vennes til andre etevaner og vennes av purkemelk som viktigste fôr – og vennes av nærhet til mora. Det er vanlig å begynne å gi smågrisene litt tørt fôr allerede ved ei til to ukers alder, slik at overgangen ved avvenning ikke skal bli for brå. For å unngå at smågrisene skal komme i et nytt nærmiljø med nye smittestoffer samtidig som de ikke lenger får melk fra mora, blir det anbefalt å ta purka fra smågrisene og ikke omvendt.

Smågriser er utsatt for jernmangel, anemi, under vanlige driftsforhold. Derfor må de få tilskudd av jern, enten gjennom fôret eller ved injeksjon. De er også utsatt for magesjuke, diare. Spesielt sårbare er de gjerne omkring tre ukers alder, når immuniteten som de fikk tilført med råmjølka de første døgna de levde, er blitt borte, og før de har opparbeidet ny immunitet mot smittestoffene de har i nærmiljøet. Dette er et viktig argument som tilsier at vi bør vente med avvenning til smågrisene er om lag fem uker gamle. Dersom vi venter for lenge, tappes purka for kroppsreserver som følge av at den må produsere mye melk for lenge. Det kan gå ut over produksjonen av neste kull.

Griser vokser relativt raskt. For at de skal kunne utnytte vekstevnen, er moderne griser avhengige av å få tilført tilstrekkelige mengder med energi og de næringsstoffene de trenger – både protein, mineraler og vitaminer. Det er mest vanlig å fôre gris med fabrikkproduserte kraftfôrblandinger, som er tilpasset næringsbehovet hos gris i ulike faser av livet.

Smågris vokser raskt, og de trenger et lett fordøyelig og næringsrikt fôr. Etter smågrisperioden og fram mot om lag 50 kg levendevekt trenger dyra fortsatt et fôr med relativt mye protein, men de har ikke samme kravet til lett fordøyelige næringsstoffer som for smågrisfôr. Etter hvert som grisene blir eldre og nærmer seg 100 kg levendevekt, klarer de seg med fôr som inneholder enda mindre protein per kg. I mange slaktegrisbesetninger brukes derfor ei fôrblanding i første del av oppfôringstida fram til grisene når om lag 50 kg levendevekt, og ei annen blanding med mindre protein – og som derfor koster mindre per kg – i siste delen av oppfôringstida. I andre besetninger er det vanlig å bruke ei og samme blanding i hele slaktegrisperioden.

Mengden fôr grisene får, må tilpasses evnen de har til å vokse og utvikle muskler. Vekstevnen bør utnyttes, samtidig som vi må unngå at slaktene blir for feite. Fôrleverandørene og egne erfaringer fra besetningen gir informasjon om hvor mye fôr grisene bør få. En antydning om vanlig mengde er at slaktegriser bør få om lag 1 kg fôr per dag når de veier rundt 20 kg, de bør få om lag 2 kg når de veier 50 kg, og om lag 3 kg når de har 100 kg levendevekt. Men følg med på fôropptak, daglig tilvekst, kjøttprosent i slaktene og ikke minst kilo fôr brukt per kilo tilvekst.

Vi bruker spesielle fôrblandinger for purker, og ulike blandinger for ungpurker, drektige dyr og purker som har grisunger hos seg. I løpet av perioden fra en smågrisfødsel til den neste endrer purkas behov for fôr seg vesentlig. Rett etter grising begynner produksjonen av melk, og næringsbehovet stiger raskt til et nivå som er tre til fire ganger så høgt som når det var på sitt laveste i tida før grising. Etter avvenning stopper melkeproduksjonen, og næringsbehovet faller dramatisk igjen. Fôrmengden må da tilpasses behovet for å unngå at purkene blir for feite, da det går ut over fruktbarhet og melkeproduksjon for neste kull. Men det er ei utfordring å gjøre disse tilpasningene og endringene så skånsomme og effektive som mulig. Det er viktig å vurdere om purka blir for feit eller for mager – vi kaller det å vurdere holdet til dyra.

Griser har godt av og setter vanligvis pris på å få litt grovfôr i tillegg til kraftfôr. Til slaktegris vil litt ferskt gras eller litt surfôr hver dag bidra til å opprettholde en god gjennomgang i fordøyelseskanalen, samtidig som det gir dyra noe å holde på med. Til purker, og spesielt til gjeldpurker som i perioden mens de gikk med smågrisene hos seg, var vant til å ete opptil åtte–ti kilo kraftfôr om dagen og som etter avvenning bare får en firedel av dette, er tilskudd av grovfôr nødvendig for å unngå plagsom sult og å gi en viss grad av metthetsfølelse.

Siden grisen er en alteter, kan den utnytte mange typer fôr. Skal grisen kunne gjøre seg nytte av fôret, må det være fordøyelig. Derfor nytter det ikke å satse på at gras skal dekke næringsbehovet hos gris. Matrester, melk, kjøtt, korn eller poteter er godt egna som svinefôr. Kornet bør være malt og potetene kokt for å gjøre de fordøyelige.