Kreativt samarbeid i medieproduksjoner

Deltakere:Andreas Veie-Rosvoll – programlederAlexander Balchen – ABLiv Evjan – LE

Programleder: Å jobbe kreativt betyr ofte å jobbe sammen med andre. Slike samarbeid kan være både givende og utfordrende. Når man skal lage for eksempel reklame, er man jo helt avhengig av andre menneskers tanker og perspektiver – uansett hvilken rolle de har. Hvordan kan man best sikre et godt kreativt samarbeid? Hva slags teknikker finnes for å sørge for at alle får si sitt? Hva gjør man når samarbeidet byr på utfordringer? Alt dette og mer skal vi få svar på i dag. Jeg heter Andreas Veie-Rosvoll, og jeg skal snakke med to personer.

Den ene er Alexander Balchen, som er filmprodusent i Både Og. Han har vært med på mange produksjoner av ulik størrelse, og som produsent har han måttet ha et slags overblikk over alle ledd i produksjonen. Med andre ord har han deltatt i mange samarbeidsprosesser. Hei, Alexander!

AB: Hei!

Programleder: I tillegg har jeg med meg Liv Evjan. Liv er førstelektor og programansvarlig på bachelorprogrammet Art Direction (AD) på Westerdals institutt for kommunikasjon og design. Hun har også vært med på å skrive boka Kreativ yrkesvei, som handler om – og nå siterer jeg fra omtalen av boka: "Den snirklete, utfordrende og dypt personlige veien du må gå når du velger kreativitet som yrkesvei." Hei, Liv!

LE: Hei!

Programleder: Jeg vil starte med å stille deg et par spørsmål, Alexander. Hva er det en produsent gjør, kort og godt?

AB: Du var litt inne på det helt i starten. Et stikkord er dette med overblikket over hele produksjonen, tror jeg. En produsent har det endelige ansvaret for en film, og sammen med regissøren har produsenten hovedansvaret for at filmen blir som man håper og tror.

Programleder: Da har du også et overblikk over hvilke typer prosjekter Både Og har gjort, som for eksempel reklamefilm?

AB: Absolutt. Både Og gjør mest reklameproduksjon, både ting som skal på sosiale medier, og ting som går på TV, alt fra filmer om biler til potetgull og vaskemidler og den slags, men også mye som handler om verdier. Vi gjorde en film for Trygg Trafikk her forleden, hvor vi oppfordret til hjelmbruk, og det er jo noe annet enn å selge et produkt. Det er en kampanje som forsøker å selge en holdning for å få folk til å bruke hjelm.

Programleder: La oss ta Trygg Trafikk som et eksempel: Hva slags type folk er det som trengs for å lage en sånn film?

AB: For det første skal produsenten finne en regissør som passer til konseptet og manuset, som ofte er utarbeidet av et byrå eller kunden selv. I et "crew" trenger man minst en regissør, en lydmann, en fotograf og en lysmester.

Programleder: Liv, du lærer bort godt kreativt samarbeid. Hvordan lykkes man med dette?

LE: Når man skal jobbe kreativt, er litt av utfordringen å finne noen man liker å jobbe sammen med. Veldig ofte jobber man med en kompis, men i arbeidslivet må man kunne jobbe sammen med flere, og da har man noen metoder som gjør at man holder tunga rett i munnen. Den ene metoden heter "spinn", og den går ut på å sammen finne en retning, en idé og forskjellige løsninger på bakgrunn av det man vet om det man skal lage noe om.

Programleder: Spinn, er det noe du kjenner til, Alexander?

AB: Nei, det begrepet kjenner jeg dessverre ikke. Jeg tror jeg skjønner hva det innebærer, men forklar gjerne!

LE: I starten jobber man bredt; man finner mye informasjon og gjør bred research. Så må man snevre inn det man tror eller vet er viktigst. Det samme gjør man når man jobber i en retning, eller på en plattform, som mange byråer kaller det. Man jobber på mange forskjellige plattformer, og så snevrer man inn med utgangspunkt i det som man synes er mest interessant, og som man har troa på. Det samme gjør man med idéer og løsninger.

Programleder: Når manuset kommer fra et annet byrå, kan det by på problemer i denne typen kreative prosesser?

LE: Ja, man kan for eksempel synes at det er dårlig. Da må man på en snedig og lur måte prøve å bidra med det man kan som fagperson.

Programleder: Hvordan unngår man å tråkke hverandre på tærne? Det er lett å såre hverandre hvis man synes at noe ikke er bra eller bra nok. Og som Liv sier, man jobber best når man er venner. Hva gjør man når man ikke kjenner hverandre godt nok?

LE: Man unngår det ved å være profesjonell.

Programleder: Hvordan er man det?

AB: Man må ikke ta ting så personlig. Man må være profesjonell, som sagt, og så må man ha rom for kreativiteten. Så får man heller samle trådene etter hvert og begynne å plukke ut delene som man vet vil fungere, og som passer til konseptet, manuset, budsjettet og så videre. Det er en hel prosess. Kreativitet er ikke bare å ta en tanke og utføre den, for den skal være tilpasset til mange forutsetninger.

LE: Ja, og jeg tror det gjelder å anerkjenne andre menneskers faglighet, altså å være profesjonell. Da kommer vi inn på begrepet "Ja, og …". Prinsippet er å være på tilbudssida i en idéfase og ikke si: "Ja, men det har vi gjort før." Du kan si: "Ja, og da kan vi gjøre det sånn." Det er det ikke alle som klarer.

Programleder: Det innebærer kanskje at man er litt mer positiv enn man helst vil være, i noen settinger?

LE: Ja, for mange vil gjerne ha kontroll.

Programleder: Hvordan synes du dette høres ut, Alexander?

AB: Dette lyder kjent. Man omgir seg ofte med ja-mennesker, de som sier at "ja, dette kan vi fikse" eller "ja, og jeg har et bedre forslag". Det er veldig slitsomt å jobbe med nei-mennesker i filmbransjen, fordi det dukker opp utfordringer og problemer rundt hver sving, og man har behov for å være løsningsorientert. Det gjelder også i idéfasen.

Programleder: Alexander, er det noen jobber som bare ikke har fungert, hvor det har vært litt for mange utfordringer?

AB: Hver produksjon har sine utfordringer. Produksjonen lider alltid under to ting: tidspress og budsjettet.

Programleder: Da tenker jeg at det aldri er nok penger?

AB: Ja, det er alltid en produsents og en regissørs lille problem. Konfliktene oppstår ofte på grunn av dette, for eksempel fordi lysavdelingen eller kameraavdelingen har for liten tid, de har for få ressurser, de skulle ha hatt flere mennesker, de skulle ha forflyttet seg mer, de skulle ha brukt en annen linse og så videre.

Det blir alltid litt gnisninger, men det handler om planlegging og ikke minst en forventning om hva du kan oppleve på settet. Hvis alle har en forventning om at vi har masse penger og masse tid, og så har vi ikke har det, da oppstår det krangler og diskusjoner. Det er mye lettere å få gjennomslag hvis man har lagd en plan og informert godt om at "vi gjør det på denne måten fordi vi har lite penger", for eksempel.

Programleder: Når dette har skjedd, hva har du gjort da?

AB: Det handler mye om forventningsstyring, så det må man ha en gjennomgang av i forkant. På settet handler det også om å være profesjonell og ikke la det bli personlig. Jeg har opplevd at man må ta folk til siden. Uansett om det er en lysmester, en lydmester eller en kameramann, må man snakke om hva som er problemet, og hvordan man kan løse det fortest mulig. For eksempel: Kan man droppe den vinkelen? Kan man bruke noe annet utstyr? Hva trenger du hjelp til? Det handler ofte om konfliktløsning og å prøve å få produksjonen videre ved å være en slags diplomat. Det gagner ingen å stå og kjefte, i hvert fall.

Programleder: Liv, hva tenker du om dette?

LE: Det høres vanlig ut. Det er en kamp om ressurser, og av og til er det en kamp mellom egoer og hvem som opplever at sin rolle er viktigst. Da er det viktig at en produsent tør å si fra på en måte som gjør at folk ikke blir forbannet og ikke vil jobbe med deg igjen. Det er litt diplomati i det å være produsent.

Programleder: Liv, har du sett eksempler på alle disse rollene i Art Direction-verdenen? Er det tydelig hvem som skal bli hva, allerede i skolegangen?

LE: Ja, det viser seg egentlig ganske tidlig. Man kommer ofte med et sett roller man er vant til å operere innenfor. "Jeg er han som er god til dette" og "Jeg er hun som er god til dette". Det kan være veldig hemmende, fordi man ikke tør å teste seg selv i andre roller. I store prosjekter bruker vi gjerne en metode som heter "Six Thinking Hats", som er lagd av en verdenskjent maltesisk psykolog, Edward de Bono.

Alle har på seg en hatt, og hatten bestemmer hva du skal gjøre: for eksempel at du bare skal være kritisk, at du bare skal være positiv, eller at du bare skal gjøre research. Hattene bestemmer hva gruppa skal gjøre. Det som er fint med det, og særlig for elever, som senere kommer til å møte folk de ikke har jobbet med før, er at man lærer seg å si til den kjempekritiske: "Nei, kritiske kan vi være etterpå, når vi tar på den sorte hatten!" Alle i gruppa har på den samme hatten og går i den samme retningen: "Nå skal vi bare idémyldre, nå skal vi bare jobbe med idéer, og først etterpå skal vi gjøre noe med dem." Det er en genial metode nettopp fordi de ikke får lov til å gå inn i sine typiske roller. De må øve på å komme med forslag og ikke være den som alltid noterer eller er kritisk, for eksempel. De kritiske er de "farligste" i idéprosessen, men når man skal se med falkeblikk på det man har gjort, har man også bruk for dem – men de får ikke lov til å være det hele tiden.

AB: Ja, og man må tørre å feile. Man kan ikke sitte i en kreativ workshop og holde igjen og tenke at det man har, er dumt eller ikke vil funke. Man må tørre å feile, for det kan være noe i det du har sagt, som kan brukes sammen med andres idéer.

Programleder: Alexander, hva er drømmeoppdraget ditt?

AB: Det kom litt brått på. For meg som produsent må det kanskje være en spillefilm.

Programleder: Hvorfor det?

AB: Langformatet er veldig spennende og utfordrende. En to–tre timer lang historie som skal formidles, er det vanskeligste man kan lage innenfor film.

Programleder: Vil du ha eierskap til filmen selv, eller vil du at noen andre skal ha skrevet den?

AB: Det kan være det samme, men jeg tror at belønningen man sitter igjen med etter å ha lagd en spillefilm, er ganske fin. Det er nok godt å kjenne på den, i hvert fall om det blir en liten suksess. Da kan man kjenne på at man har investert to–tre år av livet sitt på noe som betyr noe.

Programleder: Liv, er dette et svar du kjenner igjen fra studentene?

LE: Ja, og jeg har lyst til å si en ting med tanke på det å lage en langfilm, skrive en bok eller lage en stor utstilling – eller lignende drømmer. Det er bare én ting du er nødt til å ha da, og det er din egen motor.

Programleder: Hva betyr det?

LE: Det betyr at du har et indre driv, at du kjenner på en sann vilje til å gjøre og oppnå noe. Motivasjonen kan ikke bare ha utgangspunkt i at de skal synes du er flink eller lignende.

Programleder: Hva er det viktigste dere har lært om kreativt samarbeid i karrierene deres?

LE: Å ikke gi seg og å ta talentet sitt på alvor – ikke gå hjem klokka tre. Og det å kjenne etter hva som skjer med deg når noe blir vanskelig.

AB: Jeg vil støtte det og legge til at det handler om samarbeid også. Man klarer som regel ikke å gjøre alt. I hvert fall ikke når det gjelder filmproduksjon. Det å være kreativ handler også om å gjøre andre gode, å støtte forslag og å komme med innspill. Det å kunne jobbe sammen er noe av det viktigste, vil jeg si. Flere hjerner tenker bedre enn én.

LE: Det å jobbe sammen med masse forskjellige folk er også en egenskap. Det ligger øverst på lista over egenskaper som framtidige arbeidsgivere er på jakt etter.

Programleder: Liv Evjan og Alexander Balchen, tusen takk for at dere har vært her i dag. Det var hyggelig!