Sykepleie ved demens
En person med demens bør ha få mennesker å forholde seg til fordi evnen til å kjenne igjen noen best kan holdes ved like dersom det er et begrenset antall personer.
Det første møtet med en dement pasient skjer som regel i pasientens hjem når det oppstår behov for bistand fra hjemmetjenesten. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, blir det ofte behov for døgnkontinuerlig tilsyn, og det kan da sendes søknad om opphold i skjermet enhet på sykehjem eller i bokollektiv for demente.
For å gi den demente muligheter for gjenkjennelse og trygghet bør man utføre de samme gjøremålene til samme tid hver dag. Dette vil også bidra til å vedlikeholde pasientens ferdigheter. Pasienten vil oppleve mestring, noe som styrker selvfølelsen og identitetsfølelsen.
Aktivitet og stimuli kan øke livsgleden og selvrespekten. Derfor er det viktig at du legger til rette for at den du skal hjelpe, kan utføre egenomsorg så lenge som mulig. Det er svært viktig å bruke god tid og å respektere brukerens ønsker og behov.
Personer med demens kan bli aggressive dersom de ikke føler seg respektert, eller hvis de ikke forstår hva som skjer. Ved stell er det hensiktsmessig å ikke prate om annet enn det som skal skje under stellet. Pasienten kan ha vanskeligheter med å konsentrere seg om to ting samtidig, som for eksempel både å stelle seg og å kommunisere.
Det kan være hensiktsmessig å bruke håndleding i stedet for verbal kommunikasjon for å veilede underveis. Brukeren må få stelle seg og kle seg slik han eller hun er vant til, og hjelpetilbudet må tilpasses den enkeltes behov.
Fellesskap og aktivitet er trolig den beste terapien for en pasient med demens. Det sosiale livet må opprettholdes fordi det øker selvrespekten og gir en bekreftelse på hvem personen er og har vært tidligere. For at pasienten skal kunne være aktiv og sosial, må vi sette inn tiltak for å bedre orienteringsevnen og redusere forvirring.
Gjennom samarbeid med pårørende er det viktig å innrede rommet på institusjoner med bilder, gjenstander og møbler som er kjent fra hjemmemiljøet. Døra bør merkes tydelig med stor skrift, det samme gjelder for døra inn til toalettet. Andre tiltak for å bedre orienteringsevnen er klokker med store tall, huskekalendere og å lage et innemiljø som samsvarer med årstida. En ergoterapeut kan bistå med å tilpasse hjelpemidler og miljø.
Personer med demenssykdom må stimuleres, men det er viktig å ikke overstimulere fordi det kan føre til rastløshet, vandring og uro. En viktig del av jobben til mennesker som jobber med demente, er derfor å formidle ro. Å se at andre sitter rolig og småpusler, kan virke trygt og beroligende på en som ikke klarer å forstå hva som skjer her og nå. Aktiviteter som virker beroligende og stimulerende, kan være sang og musikk, høytlesing av dagens avis, kaffeselskaper, håndarbeid eller ballkasting med myk ball. Mange uttrykker at musikk, bøker, tegning og kontakt med kjæledyr gjør sterkere inntrykk og gir større glede etter at de ble rammet av demens.
Praktiske ferdigheter må holdes ved like lengst mulig. Ferdigheter kan være husarbeid, håndarbeid eller det pasienten utførte i tidligere yrke eller i hobbyer. Minner kan sitte i kroppen – for eksempel kan dans sitte lenge i beina, og hvis en dement har spilt gitar, kan teknikken fremdeles sitte i fingrene.
For å opprettholde pasientens ferdigheter og funksjoner brukes reminisens. Det vil si at de som omgås den demente, trekker fram historier, erfaringer, gjenstander, planter og musikk som pasienten kjenner godt fra før. Dette gjøres for eksempel med sansehage eller rom som er møblert som på 1930- til 1970-tallet, eller uteområder med kjente gjenstander fra tidligere tider.
Fysisk aktivitet er bra fordi det hjelper på balansen, bedrer sirkulasjonen i hjernen, reduserer rastløshet og gir mosjon. Man kan ta med personer med demens på turer og utendørs aktiviteter, men det er viktig å ikke legge opp til situasjoner som kan bli skremmende eller uforståelige. Nedsatt koordineringsevne kan føre til ustøhet ved mobilisering. En rullator å støtte seg til kan derfor bedre balansen og øke mulighetene for fysisk aktivitet.
Måltidene bør foregå i en rolig atmosfære, og vi må sette av god tid. Aktivitetsnivået til pasienten avgjør hvor stort energibehov den enkelte har. En del mennesker med demens er svært rolige, mens andre vandrer nesten ustoppelig og trenger derfor økt inntak av energirike matvarer. For at det skal være enklere å velge under måltider, bør hver matrett eller hver påleggssort være anrettet på et eget serveringsfat. Bordet må ikke overlesses.
Mennesker med demens kan glemme å spise og drikke, og noen mister også sult- og metthetsfølelsen. Det er derfor viktig at personalet ser til at pasienten får dekket behovet for ernæring. For å sikre at pasienten får i seg tilstrekkelig med næring, anbefales det å veie pasienten og kartlegge ernæringsstatus jevnlig.
Demens kan føre til at enkelte ikke klarer å spise med bestikk. Noen har glemt hvordan de skal bruke bestikket, og andre kan ha så dårlig finmotorikk at de ikke klarer å bruke spiseredskapene. For å hjelpe ved slike problemer kan vi servere mat som ikke krever at man bruker bestikk, eller pasienten kan få tilpasset bestikk som er større og tyngre.
Mennesker med demens kan etter hvert få problemer med å kontrollere eliminasjonen. Det er viktig å avklare om problemene kommer av nedsatt orienteringsevne eller av andre årsaker. Det å ha faste rutiner og at vi følger personen til toalettet umiddelbart når vi ser tegn til uro, kan bidra til at personen beholder en viss kontroll over eliminasjonen.
Dersom brukeren blir inkontinent, er det viktig å finne fram til inkontinensutstyr som passer til den enkelte pasient. God hudpleie er en forutsetning ved inkontinens. Problemer knyttet til ernæring og redusert aktivitet kan medføre at den demente blir obstipert eller får urinveisinfeksjon. Gode forebyggende tiltak kan forhindre slike problemer.
Gjennom pårørende kan pleiepersonalet kartlegge hva pasienten vanligvis liker å bli kalt. Har pasienten for eksempel et kallenavn, eller liker han eller hun å bli titulert med etternavnet? Den demente husker kanskje ikke hva pleiepersonalet heter, så det er viktig å presentere seg ofte.
Et av de vanligste problemene mange med demens opplever, er vansker med å finne ord og problemer med å oppfatte hva andre sier. Derfor er det viktig å være rolig og gi tid til samtalen. Språket bør være enkelt, og samtalen bør foregå i en rolig atmosfære uten for mye bakgrunnsstøy.
Det viktig å unngå spørsmål som "Husker du da …?" fordi det er vondt for den demente å bli minnet på at en ikke husker selvfølgeligheter.
Spørsmål bør heller ikke begynne med "Hvorfor …?" eller "Hvordan …?" Ved slike spørsmål må du tenke logisk for å svare, noe en person med demens sjelden mestrer.
Unngå å spørre om to ting samtidig, for den demente klarer ikke å velge mellom flere alternativer.
Hvis det er nødvendig å repetere noe du har sagt tidligere, er det viktig å bruke nøyaktig de samme ordene.
Personer med demens er vare for andres sinnsstemninger og kroppsspråk. Du må derfor være bevisst på kroppsspråket ditt og ikke dobbeltkommunisere. Det er viktig å vise et vennlig ansikt, et varmt smil og å bruke en vennlig stemme.
Dersom den demente får afasi, er det avgjørende for kommunikasjonen at pleiepersonalet har lært seg å lese og forstå den dementes kroppsspråk. Når det gjelder berøring og fysisk kontakt, er det ikke alle pasienter som liker det, heller ikke alle demente.
Selv om hjernens funksjoner svekkes, fortsetter de som er rammet av demens, å føle. Evnen til å bli glad, sint, trist eller redd blir ikke borte, men de vet ofte ikke hvorfor de følelsene kommer. Det er viktig at du som helsefagarbeider prøver å forstå den demente. Pasienter med demens kan gjøre merkelige ting, men det er ofte en underliggende mening bak det de gjør.
En pasient med demens kan bli aggressiv dersom selvbildet og identiteten blir truet. Noen demente slår og sparker. Det er viktig at pleiepersonalet vurderer situasjonen og forsøker å finne årsaken til aggressiviteten. Svært få mennesker slår eller sparker uten noen bakenforliggende årsak. Personer med demens kan oppfatte andre mennesker som provoserende fordi de ikke forstår atferden deres. Da er det lett å bli utrygg, mistenksom og aggressiv. Det er lett å forstå at den demente reagerer når en person som oppleves som fremmed, kommer bort, trekker dem i armen og forteller at "nå skal du skifte bleie".
Demens rammer hele familien. Det er derfor nødvendig at de pårørende får god informasjon om sykdommen, og at de tilbys avlastning og støtte.
Utfordringer til deg
Hvorfor er det viktig å kjenne identiteten og historien for å kunne gi god sykepleie til pasienter med demens?
Hvilke kunnskaper og personlige egenskaper tror du er viktige for å jobbe med personer med demens?
Hvordan kan du som helsefagarbeider støtte personer med demens og deres pårørende? Diskuter med en medelev.
Guoskevaš sisdoallu
Tilrettelagte aktiviteter som stimulerer sansene, er viktige tiltak innen omsorgen for personer med demens.
For å skape gode relasjoner i helsearbeid må vi se mennesket vi møter. Vi må kommunisere med mennesket og ikke med en pasient eller bruker.