Næringsgrunnlaget i Norge

Næringsgrunnlaget og hvordan det er fordelt er viktig for både arbeidstakere og deres private økonomi, men også for samfunnet rundt og hvordan samfunnet og bedrifter tjener penger. En såkalt hjørnesteinsbedrift i et lokalsamfunn kan bidra til arbeidsplasser, ikke bare i bedriften, men også i tjenester knyttet til kommunene. Produksjon og eksport skaper god økonomi for samfunnet. Hvis hjørnesteinsbedriften blir lagt ned, har det stor påvirkning på både samfunnet og innbyggerne.

Tradisjonelle næringer som fiske, jordbruk og skogbruk har vært viktige i Norge i lang tid. Her ser vi likevel en del strukturendringer. Strukturendringer betyr at det er store endringer som har betydning for hvordan ting blir produsert eller bearbeidet, og hvor mange som har arbeid tilknyttet næringene.

Fiskeri

Fisk har alltid vært en av våre viktigste eksportvarer, og er det fortsatt. Men oppdrettsnæringen har tatt over en stor andel sammenliknet med de tradisjonelle fiskeriene. Antall fiskere har gått ned, men norske båter leverer fortsatt en stor mengde fangst. I 2019 gikk verdien på fangst opp fra året før, og det er torskefisket som er mest verdifullt.

I 2019 passerte fiskeeksporten 100 milliarder kroner. Ca. 21 milliarder av disse kom fra fisk tatt opp med båt. Resten av eksportinntektene sto altså oppdrettsnæringen for, som i all hovedsak eksporterer laks. Norge produserer halvparten av all atlantisk oppdrettslaks i verden.

Jordbruk

Når det gjelder jordbruk, er det enorm nedgang i antall bruk etter andre verdenskrig. Mange gårdsbruk er lagt ned, spesielt småbruk. Ifølge SSB er det pr. 2019 en nedgang på nesten 20 % i antall gårdsbruk siste tiår, og en total nedgang på 60 % siste tretti år. Disse tiårene har det skjedd en strukturendring hvor man har fått stadig færre, men også stadig større bruk. Et gårdsbruk med kjøttproduksjon på storfe eller svin har altså gjerne større besetning av dyr enn tidligere. Det samme med korn- og grønnsaksproduksjon.

Norske landbruksprodukter, enten det er kjøtt, melkeprodukter eller planter, blir i all hovedsak solgt i Norge, selv om noe også blir eksportert. Noe kjøtt og en god del ost blir eksportert.

Skogbruk

Norge har mye skog, men ikke all skog er drivverdig (som man kan ha økonomisk utbytte av). Av alle skogeiendommer i landet er det bare en liten andel som driver med hogst. Antallet skogeiendommer med hogst har gått ned 11 % de siste ti årene. Fordi færre hogger, blir det også mer skog.

Hogst av tømmer går både til industri og til ved. Industri som utnytter tømmer, er blant annet cellulosefabrikker som lager papir.

Når det gjelder eksport til utlandet har tømmer gått mye opp, mens eksport av foredlet skog, som til papir, har gått ned de siste 10–15 årene.

Industrialiseringen i Norge startet på midten av 1800-tallet, og etter tiår med både oppgang og nedgang, ble det en storstilt utbygging fra begynnelsen av 1900-tallet. Dette hadde sammenheng med kraftutbygging og med det tilgang på elektrisitet.

Utnyttelsen av vannkraften til elektrisitet gjorde at bosettingen i Norge mange steder ble konsentrert rundt industristeder med smelteverket som livsgrunnlag. Smelteverkene var kraftkrevende og ble gjerne plassert innerst i en fjord nær vassdrag som kunne utbygges, og med tilgang til sjøen, som gjorde at man kunne få fraktet både råvarer til smelteverkene og produktene ut igjen.

Det var altså industribygging og kraftutbygging som gjorde at mange norske byer og tettsteder opprinnelig er bygget rundt det vi kaller hjørnesteinsbedrifter.

Noen eksempler er Rjukan og Notodden, der Norsk Hydro bygget kunstgjødselfabrikker. På Rjukan sysselsatte både fabrikken og vannkraftanlegget mange arbeidere. På Kongsberg og Røros fikk bergverkene, eller gruvedriften, en oppsving på grunn av elektrisiteten. Landets tredje største verk kom på Løkken i Trøndelag med Orkla Grube-Aktiebolag, som ville utvinne svovelkis. I Kirkenes sysselsatte A/S Sydvaranger 1400 mann for å hente ut jernmalm.

Bergverkene leverte råstoffer til smelteverkene mange steder i landet. Årdal og Mo i Rana fikk tungindustri og er kjente steder med hver sin store hjørnesteinsbedrift. Dette er steder hvor man også til dels har klart overgangen til fornyelse og ny type industri.

Etter at man oppdaget store forekomster av petroleum, altså råolje og naturgass, på norsk kontinentalsokkel på 1960-tallet, og startet med funn og utvinning av petroleum utover på 1970-tallet, har oljevirksomheten blitt Norges største næring. Det handler om antall ansatte, eksport og hva det har gjort med den norske økonomien.

Norge har på grunn av oljen en sterk økonomi og et sikkerhetsnett i Oljefondet. Oljefondet ble vedtatt i 1990 og skulle være en buffer for statens finanser. Inntektene fra oljevirksomheten blir overført til fondet. Det viktigste var at det var langsiktig planlegging til den dagen oljen tar slutt og man kan ha behov for større sikkerhet basert på fondet. I dag er Oljefondet et av verdens største og har eierandeler i 9000 selskaper verden over. I 2019 passerte fondet 10 000 milliarder kroner. Det tilsvarer nesten 1,9 millioner kroner per innbygger.

Olje- og gassvirksomheten og leverandører tilknyttet denne bransjen står for omtrent 60 % av all norsk eksport.

• Ø. Gvein, I.J. Rui, R.M Dahl (20.2.2018). Bergverksdrift i Norge. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Bergverksdrift_i_Norge
• Statistisk sentralbyrå (2020). Statistikkområde Jord, skog, jakt og fiskeri. Hentet fra https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri
• H. Ryggvik, M. Smith-Solbakken, T.G. Tollaksen (2.5.2020). Norsk oljehistorie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Norsk_oljehistorie