Religionsforsvar

Vi kan skille mellom tre typer religionsforsvar:

• fundamentalistisk religionsforsvar
• oppklarende religionsforsvar
• moderne religionsforsvar

Et fundamentalistisk religionsforsvar innebærer at religionens tradisjoner gjøres absolutte og ufeilbarlige. All kritikk avvises i frykt for at tradisjonens autoritet skal opphøre.

Etablerte tradisjonelle religioner kan ha et kulturelt overtak gjennom definisjonsmakt og stor innflytelse over tankegangen til folk. Religionen blir da en legitimerende kraft i samfunnet, og i verste fall blir ikke religions- og ytringsfrihet respektert. Forsvaret for religion kan da ta form av pseudovitenskap. Pseudovitenskap presenteres som vitenskap, men den oppfyller ikke kravene som gjelder for vitenskap.

Darwins lære om utvikling ble lenge oppfattet som en betydelig trussel mot tanken om at mennesket var skapt av Gud, og dermed mot ideen om menneskets verdighet og betydning. Den ble forstått som et avgjørende argument for et naturalistisk livssyn.

Reaksjonen på læren om evolusjon kom særlig i USA i begynnelsen av 1900-tallet med fundamentalismen, en svært konservativ form for protestantisme. Fundamentalismen insisterte på det vi kan kalle religiøs kreasjonisme, det vil si at en direkte skapelse av de enkelte artene har funnet sted. Dette kommer i konflikt med klare kjensgjerninger som ligger til grunn for moderne biologi.

Fundamentalistisk religionsforsvar er anti-vitenskapelig, dogmatisk og konservativt. Derfor anses den som lite troverdig blant religionskritikere og flertallet religiøse som ikke er fundamentalister.

Religionsforsvar er også viktig i en situasjon der det hersker mange misforståelser om religion eller bestemte religioner. Når forståelse av religion blir for ensidig, kan det også utvikles holdninger som religionshat.

Religiøse ekstremister eller fanatikeres handlinger kan også føre til økt religionshat. Derfor vil religionsundervisning være sentralt for å utvikle forståelse og toleranse. Religionsvitenskap bør spille en viktig rolle for å oppklare misforståelser om religion.

Når religioner blir forvrengt og misforstått av sterke grupper i samfunnet, blir religionsforsvar et offentlig ansvar og ikke bare et anliggende for religionssamfunnene. Gjennom for eksempel undervisning om religioner i skolen kan man også forebygge konflikter som bygger på misoppfatninger av religion.

Religionskritikk kan ofte være preget av overforenkling og generalisering. For eksempel kan kristne i Norge møte kritikk som retter seg mot fundamentalistiske oppfatninger. Norske kristne er sjeldent fundamentalistiske, selv om det finnes noen fundamentalistiske grupper.

Det går et grunnleggende skille mellom konservativ og liberal religionsforståelse. Liberal religion tar avstand fra kreasjonisme. I kristen kontekst er det vanligste synet en forståelse av evolusjon som kan kalles teistisk evolusjon. Denne posisjonen ønsker å forene tanken om at mennesket har utviklet seg gjennom en lang evolusjonshistorie med troen på at mennesket samtidig er villet av Gud. Imidlertid er en slik posisjon også gjenstand for kritikk av forskere som for eksempel evolusjonsbiologen og religionskritikeren Richard Dawkins. Hans poeng er at evolusjon er en biologisk prosess som ikke lar seg styre i en gitt retning, og han tar derfor avstand fra ideen om teistisk evolusjon.

Moderne religionsforsvar handler om å bruke logiske argumenter og fornuften til å begrunne og legitimere sin egen religiøsitet. Et slikt trosforsvar er forpliktet på allmenn rasjonalitet og det å søke det beste argumentet. Det betyr ikke at religionsforsvaret nødvendigvis vil være velbegrunnet, bare i kraft av denne forpliktelsen. Det kreves også gode og relevante argumenter med grunnlag i for eksempel filosofisk eller samfunnsvitenskapelig innsikt.

De fleste som forsvarer religion og hevder at den er rasjonell, påpeker at det ikke er noe motsetningsforhold mellom vitenskap og religion.