Religion i mediene

I denne artikkelen skal vi se på hvordan mediene formidler religion, og hvordan de over tid former oppfatningen vår av religion i offentligheten. Samtidig vil måten religion framstilles på, også kunne si noe om religionenes rolle i samfunnet. Vi kaller gjerne denne prosessen medialisering av religion.

Rundt 1970 ble kristendommen tatt inn i TV, radio og aviser som en selvfølge i Norge. Mediene var stort sett lojale mot kirken. De gjengav det innholdet kirken ønsket å få fram i form av radioandakter og gudstjenester. Etter hvert har vi sett at den makten kirken hadde, har blitt utfordret, og at dette gav utslag også i media. Det ble etter hvert et større mangfold. Utover 2000-tallet var mediebildet preget av konflikter rundt islam. Også fremstillingen av Den norske kirke har hatt et fokus på uenigheter. Et eksempel på dette har vært spørsmålet om homofiles rolle i kirken.

I 1970 hadde NRK kringkastingsmonopol og derfor stor definisjonsmakt. De bestemte i stor grad hva som kom ut i TV og radio. Etter hvert har flere TV-kanaler kommet til, også kristne TV-kanaler. I dag er der mange flere muligheter til å snakke om religion, men det kan være tilsvarende vanskelig å komme til. De som er gode på sosiale medier, kommer lettere gjennom. Dette er en av flere faktorer som har ført til at religiøse autoriteter mister innflytelse.

På 80-tallet var det fremdeles kontroversielt å gjøre narr av kirken og prester. I klippet under kan du se en sketsj av humor-gruppa KLM, som skapte mye bråk. En av komikerne, Lars Mjøen, forteller om reaksjonene i et intervju etter sketsjen.

Hva som får innpass i mediene om religion, har gått fra å være innhold som i stor grad var preget av religiøse (kristne) autoriteter til et mer religionskritisk innhold. Lojaliteten til kirken er på mange måter brutt, og mediene har etter hvert fått en større kritisk distanse til religion.

De siste tiårene har vi sett en økt individualisering av religion. I samme periode har vi fått enorme mengder medieinnhold å velge fra, og vi tilpasser innholdet til de individuelle interessene og preferansene våre.

I tiden etter 1970 har vi sett at mediene i økende grad har tilpasset seg det mangfoldige, sekulariserte samfunnet vi lever i. Religion er altså stadig til stede i mediene, men på forskjellige måter. Fordi vi er storforbrukere av ulike medier, vil måten medier forholder seg til religion på, farge synet vårt på religion og religiøsitet.

Medialisering av religion følger mediedynamikken, altså hvordan mediene fungerer i samfunnet. Hvordan religion fremstår i media, er også avhengig av hvilke valg mediene tar. Disse valgene kalles også formatering, altså hvilke former de velger på sakene sine. Mediedynamikken har forskjellige former for formatering:

Forsterke

Media kan velge å blåse opp en sak med store overskrifter og i mange medier, slik at nyheten når mange. Dette kan få noen saker til å virke større enn de er.

Fortelle

Måten mediene velger å presentere en sak på – hvilket perspektiv de velger å fortelle en historie fra – vil styre måten vi oppfatter det som formidles. Hvis en sak presenteres på en ensidig måte, kan vi få et feil inntrykk av innholdet. Dette gjelder også når det som står der, er riktig.

Forankre

Media bestemmer hvem historiene de forteller, skal forankres til. De som får fortelle historiene sine, vil kunne definere hvilke perspektiver vi får servert. På den måten kan de også være med på å forme meningene våre. De kan også være med på å opprettholde maktstrukturer gjennom hvem som kommer til i media.

Vi kan si at det finnes tre hovedtyper medier som formidler religion:

Journalistikk om religion

I perioden vi snakker om, har journalistisk dekning av religion gått fra å vise en tydelig respekt til å fremme konfliktstoff om religioner. Etter 2020 har vi for eksempel sett at saker som omhandler islam, har fått forrang i mediene, og da gjerne med et konfliktfokus. Vi har også sett at debatten om samkjønnete ekteskap i Den norske kirke har fått mye oppmerksomhet. Vi ser ellers at saker som omhandler nestekjærlighet, åpenhet og samarbeid får lite oppmerksomhet i mediene.

Religiøse medier

Dette er medier som drives av religiøse organisasjoner, og som er rettet mot utøvere av religion. Religioner driver egne TV-kanaler og har sosiale medieplattformer, men det har ikke vært det store gjennombruddet hos folk flest. Likevel kan disse – for de som bruker dem – være viktige premissleverandører. Et eksempel er Visjon Norge sine sendinger. Internasjonale aktører som Hillsong er også aktuelle.

Populær religion

Også gjennom populærkulturen kommer religion til uttrykk. Gjennom filmer, dataspill, musikk, litteratur og så videre ser vi at religion brukes som virkemidler. Men vi ser også hvordan TV-serier som Åndenes makt (20 sesonger – siste i 2021) har gitt oss innsikt i en religionsutøvelse som tidligere har vært mer skjult. Religion som er brukt på denne måten, kalles gjerne populær religion.

Lundby, K. (2021) Religion i medienes grep. Medialisering i Norge. Universitetsforlaget.