Jødedommen – estetiske uttrykk
Her kan du utforske Synagogen i Oslo:
Jødedommen praktiserer et bildeforbud basert på det første av de ti bud. Dette praktiseres ulikt i ulike retninger, men i synagogene er som regel utsmykningen abstrakt, og forbudet mot avbildning av Gud følges av alle.
Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
(2. Mos. 20:3-6.)
Etter at romerne ødela tempelet i Jerusalem i år 70, levde jødene videre med synagogekult rundt om i romerske byer. Etter at islam etablerte seg, utviklet jødedommen seg i to hovedretninger, ikke minst når det gjelder de estetiske utrykkene. De askenasiske («tyske») jødene var de som holdt til i kristne områder, og de sefardiske («spanske») bodde i de muslimske.
Askenasiske synagoger kan minne mer om kirker enn sefardiske synagoger, som minner mer om moskeer. Det er stort sett de samme tekstene som synges eller resiteres i gudstjenestene, men det kan være vanskelig å høre, for det askenasiske uttrykket kan minne om europeisk kirkemusikk, mens det sefardiske har mer til felles med arabisk sang. Askenasiske jøder har gjennom historien bodd oftere i ghettoer enn sefardiske jøder, og vi kan snakke om to kulturelle hovedspor i jødedommens historie de siste 2000 år.
Jødedommens viktigste tekst er uten tvil Toraen, de fem mosebøkene, kalt «Loven» eller «Læren». Den er ikke bare en bok med en meningsfull tekst, den er også en rituell gjenstand. Torarullene oppbevares i et skap kalt Arken. I askenasiske synagoger er arken gjerne opphøyd, slik at en må gå opp en trapp når en skal hente en bokrull, slik Moses gjorde da han steg opp på fjellet Sinai for å motta budene. Torarullene er hellige fordi de er nøyaktige avskrifter av hellig tekst, men de har samtidig en særegen kraft, noe som blir synlig for eksempel når de bæres i høytidelig prosesjon under høytiden Simchat Torah («Toraens glede»).
Tora-rullen skal ikke berøres, så det følger med en yad (peker eller «lesehånd») som kan føres langs linjene mens en leser. Av samme grunn er rullen viklet rundt to stenger, slik at en kan «bla» fram og tilbake uten å berøre selve pergamentet. Stengene er som regel påsatt forseggjorte spir av sølv. De kalles rimmonim (granatepler), er formet som frukter og ofte smykket med små bjeller eller dusker. Det sies at et granateple har 613 frø, og at Toraen inneholder 613 påbud og forbud. Mange Tora-ruller har også en kongekrone, noe som tydeliggjør at Loven representerer Gud og hans kongedømme. Sefardiske Tora-ruller oppbevares i et slags etui, mens de askenasisk svøpes i et stykke tøy.
Den sjuarmede lysestaken (menoraen) som stod i tempelet gikk tapt i år 70. Den er ikke erstattet, men avbildningen av menoraen har blitt et viktig symbol, både på det tapte tempelet og på håpet om et nytt. En mizra er en dekorert plate som er festet til veggen i synagogen og viser retningen mot Jerusalem, mens en mezuza er en liten beholder med en bibeltekst montert på høyre dørkarm i hjemmet.
I den ti dager lange fasten mellom nyttår (rosh hashana) og den store botsdagen (jom kippur) er bukkehornet den sentrale gjenstanden. Det gir assosiasjoner til både Abrahamfortellingen og det gamle ritualet der en «syndebukk» ble sendt ut i ørkenen for å dø som en soning for folkets synder. Lyden av hornet skal oppfordre til selvransakelse.
Her kan du høre lyden av bukkehornet, shofar:
Fem dager senere feires løvhyttefesten (sukkot) blant annet ved å overnatte i løvhytter til minne om de 40 årene i ørkenen som inngår i jødedommens grunnfortelling. Til pesach spises et rituelt måltid (seder, «orden») der en egen tallerken inngår, og alle tekstene som brukes er nedskrevet i en vakker bok kalt Haggada. En omer-kalender hører med under nedtellingen av de 49 dagene fra pesach til shavuot, som feires til minne om da Moses mottok Toraen og symboliseres med to steintavler.
Hanukka (tempelinnvielsesfesten) er en yngre høytid enn de fem nevnte, som alle påbys i Tanak. Den feires til minne om da den jødiske presten og opprørslederen Juda Makkabeeren, rundt 160–70 f.Kr., gjenerobret tempelet fra syriske okkupanter. Han kastet ut gudefigurer og fikk tent menoraen, som ifølge en legende brant i åtte dager, helt til ny olje var klar. En hanukkia – hanukka-stake med åtte lys (pluss et niende til å tenne de andre med) – er det viktigste estetiske uttrykket her. I feiringen inngår også å spille om godteri med en spesiell snurrebass – en dreidel.
Til sist skal nevnes en uvanlig rituell gjenstand til purim, nemlig noe en kan lage bråk med. Både barn og voksne oppfordres nemlig til å bråke så mye at navnet «Haman» overdøves hver gang det nevnes i Esters bok. Haman er skurken i denne fortellingen om den jødiske Ester, som ble en av perserkongens koner, og fra denne posisjonen forhindret et massedrap.