Buddhisme – menneskesyn

Da Buddha nådde sin oppvåkning gjennom meditasjon og fikk innsyn i virkelighetens innerste vesen, ble han noe helt annet enn et vanlig menneske. Han forsto også hva som egentlig utgjør et menneske. Han mente at det konvensjonelle synet på individet – at vi er noe udelelig, at vi har en sjel – er en illusjon. For å forstå denne tankegangen, og det buddhistiske menneskesynet, må vi se på betydningen av fire sentrale buddhistiske begreper: duhkha, anatman, skandha og buddha.

Duhkha (“utilfredshet”) betyr lidelse, og er den første av Buddhas fire edle sannheter. Duhkha, at alt liv inneholder elementer av utilfredshet, er også et av buddhismens tre grunnleggende trekk i tilværelsen. De to andre trekkene er tanken om at alt er i kontinuerlig forandring, og at det ikke finnes noe permanent selv eller sjel. Livet kjennetegnes dermed av at alt er lidelse, alt er forgjengelig, og at alt er uten evigvarende egeneksistens.

Dette høres veldig pessimistisk ut, men Buddhas lære må her forstås som en analytisk beskrivelse av eksistensens kjensgjerninger. Ubehag, utilfredshet og lidelse er universalt, noe alle opplever.

Ifølge buddhismen kommer opplevelsen av ubehag av uvitenhet, feil innstillinger og forventinger til virkeligheten, og ønsker om det uoppnåelige. Mennesker forstår ikke, eller glemmer, at livet er forgjengelig, og dermed opplever man ubehag når noe man er glad i blir borte. Men at ting forandrer seg er naturlig og uunngåelig. Ifølge Buddha innebærer derfor første steg for å unnslippe lidelse å anerkjenne virkelighetens grunnleggende trekk. Det betyr å akseptere at alt forandres. Det betyr også å godta at vi ikke har noen evig, uforanderlig sjel.

Fraværet av egeneksistens er en måte å forklare begrepet anatman på. Det kan også oversettes til «ikke-selv», eller «ikke-sjel», i motsetning til hinduismens atman (permanent sjel).

Buddhas innsikt her handler om at sjel, ånd, bevissthet og alle andre begreper for et konstant selv egentlig bare er språklige konstruksjoner som er usanne. Gjennom meditasjon oppdaget de første buddhistene at den vanlige måten å forstå verden på er feil. Verden består ikke av ting, gjenstander og materie. Den korrekte måten å forholde seg til verden på er å anse alt som prosesser, relasjoner, eller en rekke korte enkelthendelser.

Tenk på menneskekroppen og konseptet identitet. Er din kropp den samme som den var for sju år siden? Er hvem du er, din identitet, den samme akkurat nå som den var i går, i fjor, i barndommen? Tanken er at både det fysiske og det psykiske forandrer seg hele tiden, og er avhengig av ting utenfor seg selv. Kroppen er avhengig av næring, vedlikehold, hvile. Identiteten vår er avhengig av våre tanker, minner, relasjoner til andre. Ifølge buddhistene har altså ingenting selvstendig eksistens uavhengig av andre.

Buddhismen skiller seg tydelig ut fra andre indiske religioner med sin avvisning av sjelsbegrepet. Men hvordan forklarer buddhistene da samsara, gjenfødelsesprosessen, hvis de ikke tror på noe selv eller sjel? Hva er det som gjenfødes? Forklaringen ligger i begrepet skandha.

Skandha betyr grupperinger av energiglimt som er avhengige av hverandre. Disse energiglimtene, eller hopene av energi, utgjør til sammen ingrediensene til levende veseners eksistens – til vår fysiske og mentale eksistens.

Skandhaene sorteres i fem hauger energiglimt, som til sammen inkluderer det materielle, følelser, tenkning, handlingsimpulser og bevissthet. Disse glimtene er kortvarige, avhengige av hverandre, og i konstant forandring, som betyr at de ikke har uavhengig egeneksistens.

Det som gjenfødes, er noen deler av disse skandhaene, særlig handlingsimpulsene – det som produserer karma – fra tidligere liv. Dermed kan man snakke om en slags kontinuitet mellom en persons død og hans neste tilværelse, selv om dødsprosessen også innebærer en betydelig forandring. Det er ikke nøyaktig den samme personen som gjenfødes, fordi begrepet «person» er bare en språklig konstruksjon.

Det buddhistiske menneskesynet er altså fokusert på forandring som den ene konstanten hos levende vesener. Mennesker, i likhet med en elv, har egennavn for enkelhetens skyld. Men det som i virkeligheten kjennetegner både mennesker og en elv, er at vi er i kontinuerlig forandring.

Buddhismen har et radikalt, positivt og individualistisk menneskesyn. Radikalt, fordi de mener at vanlige mennesker kan forvandle seg om til buddhaer. Positivt, fordi veien til denne transformasjonen innebærer å behandle andre skapninger og deg selv bedre, inkludert tanken om at vi kan bli fri fra all lidelse. Individualistisk, fordi det viktigste arbeidet i denne disiplineringsprosessen beror fullstendig på deg selv, uavhengig av kaste- eller familietilhørighet.

Buddha betyr «den oppvåknede.» Ifølge buddhistiske tekster er en buddha totalt fri fra gjenfødelsens fengsel, har en rekke overnaturlige krefter, kan huske alle sine tidligere liv i detalj, og opplever virkeligheten slik den faktisk er. En buddha har frigjort seg fra lidelse og smerte, og er høyerestilt enn selv gudene i buddhismen, fordi gudene selv er underlagt samsara.