Norsk grammatikk og norske lyder i framtida

Norsk grammatikk har endra seg mye siden norrønt. I norrønt bøyde vi for eksempel verb i person og tall, slik tilfellet er i engelsk i dag, vi bøyde substantiv i kasus, slik tilfellet er i tysk i dag, og vi hadde til og med totallsformer av personlige pronomen, slik tilfellet er i samisk i dag.

Språket vårt har altså gjennomgått store grammatiske endringer i løpet av de siste tusen åra. Hva skjer med grammatikken i dag og i framtida?

Hvis det er grammatiske regler mange ofte gjør feil, kan det være et tegn på at grammatikken er i endring. Så hvis vi undersøker språkbruken vår akkurat nå, kan vi kanskje gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvilke grammatiske endringer vi vil kunne få i norsk i framtida. For eksempel ser vi at grammatiske regler i skriftspråket som vi ofte gjør feil og stadig må bli minna på, gjerne er regler som har forsvunnet fra talespråket allerede.

Vi skal se på noen slike tilfeller i norsk, som blant annet professor Helene Uri antar vil føre til endringer i norsk.

De gikk å spurte de

Kanskje vil skillet mellom "de" som subjektsform og "dem" som objektsform forsvinne fra bokmål og dermed også bokmålsnært talespråk. Skillet er allerede viska ut i mange dialekter. Muligens vil skillet mellom "da" og "når" bli viska ut, det samme med bruken av adverbet "lenger" og adjektivet "lengre". Videre kan vi ganske sikkert spå slutten for forskjellen mellom formene "brente", "hengte" og "brant", "hang". Og skillet mellom "og" og "å" er allerede forsvunnet fra talespråket; selv om noen sier /åg/, blir begge orda gjerne uttalt /å/. Kanskje vil skillet "og"/"å" også forsvinne fra skriftspråka.

Ord som "bytter lag"

I framtida vil både substantiv og verb "bytte lag", det vil si at de endrer bøyingsmønster og dermed flytter til en annen bøyingskategori.

Norske substantiv har skifta kjønn før, og det vil nok fortsette å skje. For tusen år sia var "vår", "sommer", "høst" og "vinter" intetkjønnsord, og nå for tida sier folk "en fjær" og "et fjær" om hverandre. Andre diskuterer om det heter "en strikk" eller "et strikk" og "en hamster" eller "et hamster". Denne variasjonen varsler antakelig ei språkendring.

Mange av dagens svake verb var sterke tidligere, og tendensen er at stadig flere sterke verb bytter bøyingsmønster og blir svake. Det vil nok fortsette å skje i framtida. Stadig færre reagerer på former som "latet/lata", "flydde", "ridde", "skjærte" og "bærte", selv om det etter skrivereglene heter "lot", "fløy", "rei"/"red", "skar" og "bar".

Hvem sitt, sa du?

Karianne henter barnet hennes i barnehagen

Hva betyr setninga over? Hvis du trur det er snakk om barnet til Karianne, er det kanskje et signal om at språket vårt er i endring. I norsk har vi nemlig en regel som sier at det heter "Karianne henter barnet sitt", men "Barnet hennes heter Sofia". I dag sier og skriver flere og flere "Karianne henter barnet hennes" i betydninga "Karianne henter barnet til Karianne". Forsvinner skillet mellom "hennes", "hans", "dens", "dets" og "deres" på den ene siden og "sin", "si", "sitt" og "sine" på den andre? Det tror språkprofessor Helene Uri.

Fra tre til to kjønn?

Bergensk har i flere hundre år hatt to kjønn: intetkjønn og felleskjønn. Følger resten av landet etter? Det kan se sånn ut. I bokmålsnær uttale og i talespråket i Oslo er det nå også i stor grad bare to kjønn. Studier av språket i Tromsø og Trondheim viser samme tendens: hunkjønn kan være på vei ut i de største byene.

Det første tegnet på at hunkjønn forsvinner, er at de unge i økende grad bruker den ubestemte artikkelen "en" foran hunkjønnsord, for eksempel "en jente", "en flaske" eller "en sol". Mange holder på a-ending i bestemt form: "den jenta", "den flaska", men også der er det endring på gang. Flere og flere sier "den flasken", "den solen" og så videre.

Ei grammatisk endring starter med at språkbrukere gjør feil, rett og slett. Og jo oftere en regel brytes, jo større sannsynlighet er det for at feilen overføres til neste generasjon, og at regelen forsvinner fra språket.

Det som skjer ved grammatiske endringer, er at språksystemet forenkles. Det blir altså mindre komplisert, og grammatikken i språket vårt har i løpet av de siste to tusen åra blitt forenkla ved at ulike bøyinger eller hele bøyingskategorier har falt bort. Alle eksemplene du har lest om over, er eksempler på grammatisk forenkling.

I norrønt hadde vi to th-lyder, som i engelsk "they" og "thing". Derimot hadde vi verken kj-lyd eller sj-lyd. Og mens tjukk l antakelig oppsto i norrøn tid, kom ikke skarre-r før omtrent mot slutten av 1700-tallet.

Hvordan blir det i framtida? Kommer vi til å skarre på r-ene alle sammen? Blir kj-lyden borte igjen? Og kommer th-lydene tilbake?

Når et språktrekk varierer i befolkninga, særlig mellom den eldre og den yngre generasjonen, er sjansen til stede for at vi er vitne til ei språkendring. Vi skal se på noen tilfeller av lydvariasjon i norsk i dag, som kanskje kan fortelle oss om lydene i framtidas norsk.

Faller sj- og kj-lyden sammen?

Ei av de lydendringene som har vært mest omtalt de siste åra, er sammenfall av sj- og kj-lyden. Mange unge under 25 år uttaler i dag ordet "kino" med sj-lyd – altså /sjino/. Voksengenerasjonen oppfatter ofte i første omgang slike lydendringer som talefeil. Mange barn har nok blitt sendt til logoped for å lære seg å uttale ordet "kino" rett. Noen hevder at fenomenet oppsto i Fyllingsdalen i Bergen, og at det deretter raskt spredde seg til både Østlandet, Sørlandet og Trøndelag. Man vet ikke sikkert hvorfor det oppsto, men de to lydene er ganske like og lette å forveksle, så sannsynligvis er det en forenkling. Sj-lyden er enklere å lære å uttale, og dessuten er sj-lyden vanligere enn kj-lyden på verdensbasis.

Hvor langt vil skarre-r-en spre seg?

Flere og flere bruker skarre-r. Dette gjelder spesielt for områdene nord for Kristiansand og nord for Bergen. Det er minst to grunner til at skarre-r sprer seg. For det første er den lettere å uttale enn rulle-r. Barn lærer å si skarre-r tidligere enn rulle-r. Den viktigste grunnen er likevel at bymåla med skarre-r påvirker talemålet i omliggende områder. Det er verdt å merke seg at utbredelsen av skarre-r ser ut til å stoppe når den møter dialekter med retroflekser. Dessuten vet vi ikke hvor sterk påvirkning r-uttalen i hovedstadsspråket og standard østlandsk talespråk vil ha på skarre-r i framtida.

Endringa i l-uttalen i Oslo-området – vil den fortsette å spre seg?

Tradisjonelt har dialektene i Oslo-området en l-lyd i ord som "ball", "skal", "mål" og "holde", og en annen l-lyd i ord som "bille", "kveld", "føle" og "liten". Blant barn og unge faller disse sammen til én l-lyd, og det er l-lyden i "bille", "kveld" osv. som tar over. Denne uttalen blir av mange forbundet med Østfold-dialektene, og blir derfor kalt Østfold-l. Faktisk er l-en egentlig ikke spesiell for Østfold – det er hvor den blir brukt, som er spesielt.

Mange, språkforskere inkludert, har latt seg overraske av at et språktrekk fra Østfold "sprer seg" til hovedstaden og de såkalte prestisjespråka på Oslos vestkant og i Asker og Bærum. Nå er ikke forskerne så overraska lenger, for det er ikke Østfold-l-en som sprer seg; forklaringa ligger i språket i seg selv:

[Dette er] språklig utvikling. Det vi kaller «Østfold-L» er den mest utbredte L-lyden. Når denne vinner frem, kan vi si at L-systemet forenkles, sier hun. Og jo flere brukere, jo mindre slagkraftig motstand.

Språkforsker Bente Ailin Svendsen (Halvorsen, 2013)

Siden talespråket i og rundt Oslo har høy status, kan denne l-lyden spre seg utover i landet.

Det er hovedsakelig to årsaker til at språklyder endrer seg. Den ene årsaken til endring ligger i språket i seg selv. Det kaller vi en indre årsak. Det kan for eksempel være lyder som likner hverandre, lyder som påvirker hverandre, eller lyder det er vanskelig å uttale – som gjør at vi snakker feil. Den andre årsaken til endring er kontakt mellom språk. Det kaller vi ytre årsak. Det kan være at en eller flere lyder i et språk eller en dialekt smitter over på et annet språk. Vi kan også snakke om en tredje årsak, for disse to årsakene kan virke samtidig.

Som eksempel på ei lydendring som har indre årsaker, kan vi ta uttalen av orda "Oslo", "slå" og "slite". Orda ble opprinnelig uttalt med s, men mange uttaler i dag disse orda med sj, "osjlo". Det er fordi l-lyden har påvirka s-uttalen til å bli likere l-uttalen. L uttales nemlig med tungespissen opp i gommen, mens s uttales med tungespissen bak fortennene. Ved å si sj i stedet for s, trenger vi ikke flytte tunga like langt. Både l-utviklinga i Oslo og sammenfallet mellom kj-lyd og sj-lyd har antakelig indre årsaker.

Som eksempel på ei lydendring som har ytre årsaker, har vi innføringa av skarre-r i norsk. Skarre-r-en oppsto antakelig i Paris på 1600-tallet og spredte seg via større byer i Danmark og Sverige videre til Norge fordi lyden ble forbundet med en viss status. Spredninga av skarre-r i Norge de siste to hundre åra kan imidlertid stå som et eksempel på at både ytre og indre årsaker virker samtidig. Skarre-r er faktisk enklere å lære å uttale enn rulle-r.